Allerede 12 år gammel kjøpte hun sitt første føll. Og siden har det bare gått slag i slag for Kady Besseberg.
(Steinsholt) Det er en særdeles våt og trist dag når avlshest.no besøker Stutteri Enga. Men Kady Besseberg smiler så en nesten glemmer at sommeren er over og at dagene blir stadig kortere. Og med 30 hester på stallen og ingen ansatte trenger en nok en god del godt humør og ikke minst pågangsmot for å takle den norske vinteren. Kady viser seg å ha begge deler.
Begynnelsen
Vinteren 1978 setter den da 12 år gamle Kady inn en annonse etter hest. Hun har spart og spart i flere år allerede og er fast bestemt på at nå skal det endelig skje. Hun får overraskende mange svar på annonsen, men ett skiller seg ut. Cecilie Kilde har et ni måneder gammelt føll etter sin avlshingst Ankas til salgs. Det er den dyreste hesten av dem alle, men Kady er ikke i tvil. Batseba blir med hjem. Det blir begynnelsen på et liv som avler.
– Det er kanskje ikke vanlig at en 12 år gammel jente går for en hest man må vente tre år for å sitte på. Så allerede der kom vel min entusiasme for føll frem, sier Kady. Men det viser seg å være vel verdt ventingen. Batseba hopper nemlig meget godt, selv om hun er etter en dressurhingst.
Og Batseba bringer ikke bare Kady mange gode stunder på sprangbanen, hun legger også grunnlaget for det som i dag er Stutteri Enga. I de 28 årene Kady har henne får hun ikke mindre enn 7 føll. Ut av disse beholder Kady ett selv, hoppen Wølba.
Stutteri Enga
Og det er nettopp Wølba som møter oss når vi går inn i stallen. Hun har rukket å bli 11 år og har så langt hatt ett føll selv. Wølba ble født hjemme i garasjen hos Kady i 1997. To år tidligere hadde kjærligheten brakt Kady til Steinsholt og ikke lenge etter at Wølba så dagens lys flyttet de til stallen som ble hetende Stutteri Enga. Noen år senere kjøpte hun stedet og det som begynte med noen få hester har gradvis vokst. Kady anslår at hun i dag har omtrent 20 egne hester. Inkludert oppstallører huser Enga 30 firbente -litt avhengig av hvilken tid på året det er. I føllsesongen er det ofte flere.
-Før tenkte jeg at jeg skulle selge dem alle som føll. Nå ser jeg at jeg har så gode hester at jeg ikke har råd til å selge dem som føll lenger. Det er fordi at når du selger føll i Norge så får du kanskje 50.000 hvis du er heldig. Det har også blitt viktigere for meg å selge til de riktige menneskene. Jeg har måttet tenke på at jeg må ha gode ryttere til dem. De som kjøpte de første føllene mine var nok litt feil mennesker. Folk som skulle ha turhest og kosehest og sånn. Så der har jeg endret policy.
For der ligger jo nettopp avlerens dilemma. Selvfølgelig vil en gjerne selge hestene så fort og ikke minst så dyrt som mulig, men hvis en skal overleve i lengden er det klart det betyr noe hva de presterer. Kady har derfor valgt å nå beholde noen av hestene og selge de som treåringer istedet.
Gjør det selv metoden
Men problemet med å legge om driften er at hun nå har stallen full av unghester. Fire 3-åringer som skal ris inn og to 4-åringer i tillegg til tre eldre hester som skal holdes i gang. Men det er ingenting mot hva som venter neste år. Hun har nemlig også seks toåringer.
-Da kommer jeg til å få mange blåmerker, når alle de skal ris inn, ler Kady.
-Derfor er målet også egentlig at kanskje noen av de løshopper så godt at jeg kanskje kan selge før de er ridd inn. Jeg har veldig lite hjelp, det er det største problemet mitt. Jeg har hatt en dame her nå i to år som er fantastisk flink, men nå skal hun ut i en annen jobb. Hun har jeg skaffet gjennom Aetat, for jeg har dessverre ikke råd til å lønne noen. Da må jeg nemlig jobbe så mye ved siden av selv at det lønner seg nok ikke i lengden. Alle som har hest her gjør litt på dugnad, noen har en liten helgevakt og andre møkker noen bokser og det funker jo det.
Det hele hadde nemlig ikke latt seg gjøre hvis Kady ikke hadde hatt en inntekt ved siden av. I tillegg til Enga jobber hun også som rideskolesjef og instruktør på Drammen Rideskole for at ting skal gå rundt. Det ble helt nødvendig etter at hun investerte i ridehus i 2006.
-Det ble et være eller ikke være for videre drift tilslutt. Innridningen av unghester var før bare mulig i sommermånedene når unge hester helst bør nyte sommergresset. At disse investeringene til tider krever 14 timers arbeidsdager bekymrer meg foreløpig ikke. Når man jobber med noe man trives så godt med er det utrolig hva man orker.
-Det store problemet med innridningen er jo at når hestene er vanskelige har jeg bare meg selv. Jeg har ikke råd til å ligge på sykehus, for da er det ingen som kan ta over, ler Kady og legger til at det ikke er mange som driver sånn som hun gjør lenger.
Fra sprang til dressur
Noen andre justeringer har også vært nødvendig. For da Kady begynte å avle var det kun sprangføll. Hun var selv aktiv sprangrytter og de gode hoppene hennes var spranghester. Men i dag har hun beveget seg mer over til dressuravl. Og det er en logisk grunn til det.
-Problemet mitt er at jeg kan jo ikke hoppe de gode spranghestene. Så der er jeg nødt til å leie inn hjelp. Dermed har det blitt dyrere å avle spranghester. Jeg hadde jo turt å hoppe en erfaren hest rundt en 1.20-bane, men jeg hadde ikke gledet meg for å si det sånn. Men når det kommer til unghester med kjempescoop så har jeg ikke så mye å stille opp med lenger.
Da er det mye lettere for henne å komme lenger med dressurhestene. Men hun har ikke klart å gi opp sprangavlen helt.
-Det funker når noen av de jeg har løshopper ut av stativene, for da er det liksom ikke så vanskelig å selge. Jeg ser litt lyst på ting for tida jeg, jeg tror det er vanskelig å selge kanskje sånne billige, vanlige hester men det vil alltid være marked for de hestene som hopper godt. De vil alle ha. Uansett om det blir dårligere tider så selger alltid de beste.
For til syvende og sist er det jo et spørsmål om penger. Så vi spør hva Kady tenker at hun må selge en 3-års for hvis hun skal tjene penger på det.
– I hvert fall ikke for hundre tusen for å si det sånn. Men så tror jeg at som avler så må du innstille deg på at you win some and you loose some. Hvis du selger en dyrt så trekker det opp gjennomsnittet. Men de jevne vanlige unghestene i Norge går for mellom hundre og hundre og femti tusen. Det er jo på en måte altfor lite, men det må en regne med. Også får en selvfølgelig håpe at man får en stjerne en gang. Det er jo sånn som alle prater om.
De fleste som har hest vet jo også at en ikke kommer bort fra at det er en ekstra risiko ved å beholde dem så lenge. Det er mye som kan skje på tre år, alt fra brukne ben til sårskader og kolikk.
-Som oppdretter står en jo med alt ansvaret for hestene til de er solgt, men her har vi hatt veldig lite sånne problemer. Og jeg er ikke så forsiktig egentlig. Her går de gjerne 12 sammen ute, og de som blir ridd har brodder om vinteren. Men de er vant til å leve i flokk og leser hverandre veldig godt. Da blir det ikke så mye problemer.
Gode hester selger
Et barnebarn av Batseba som har tilbrakt de tre første årene av sitt liv hos Kady er Engas Diva. Denne hoppa er etter den danske hingsten Cajus og vant nylig 3-års testen i sprang på Stall-K. Hun er nå solgt og ifølge Kady var det fordi hun løshoppet så godt. Unghestskuene blir dermed en viktig arena å vise seg frem på.
-Når det gjelder fra 3 år og oppover er deltagelsen veldig viktig. Det er jo her hestene mine endelig syns. Jeg fikk besøk av William Funnell med fly fra England etter at Coskov vant kvalitetsbedømmelsen (Coskov er etter Williams hingst Vechta). Selv om jeg på den tiden ikke var proff nok til å få noe ut av interessen hans beviser det for meg at gode hester synes og ryktes.
Men når det gjelder salg av føll etter utstilling har hun ikke fått noe særlig respons, til tross for at hun stadig har hatt føll som har vært i toppsjiktet i Norge. Men hun er stadig optimist.
– Det skjer jo nye ting i år med auksjon etter føllfinalen. Kan jo tenkes at folk snart skjønner at de ikke trenger å reise til utlandet for å kjøpe seg et kvalitetsføll. Når jeg var på eliteskue på Vilhelmsborg nå nylig hadde de forskjellige grupper for sprang og dressurføll. Det var smart.
Så føllutstilling blir det kun på de føllene som viser gode gangarter. Sprangføllene holder Kady ofte hjemme da de som regel ikke kan hevde seg rent gangartsmessig i selskap med dressuravlede føll.
– Når det gjelder hest på ett og to år holder jeg de bevisst hjemme. I den alderen skal de bare gå på beite og kose seg. Det kommer nok av oppgaver siden. Dessuten har jeg ikke vært heldig med visningen av denne aldersgruppen tidligere. Mine hester lever i flokk og bare påkjenningen med å bli igjen i ridehuset når alle de andre vennene går ut er mer enn nok til at gangartene raser ned i karakterer. Det er jo heller ikke lett å bedømme en spent hest som bare løper rundt og roper på de andre hestene.
Men hun har gjort seg noen tanker om hva det er folk ser etter når de skal kjøpe unge hester.
-De som kjøper sprangføll ser kun på hvordan hesten hopper. Den kan være stygg, liten eller kjempestor. Jeg tror ikke det hjelper så mye å snakke om kjente sprangblodlinjer i Norge enda – det er ikke det samme kunnskapsnivået om blodlinjer her som i Danmark. Jeg har en følelse av at folk handler veldig mye etter prestasjoner i Norge.
-Også er det sånn med dressurhester da at du ser jo om de har gang med det samme, mens med sprangføllene må du jo vente til de kan løshoppes. Men jeg ser jo litt ettersom de vokser til og får en følelse på hvordan det kommer til å bli da.
Valg av hingst
De senere årene har Kady nesten bare brukt danske hingster. Det er flere grunner til det. For det første beskriver hun de danske hingsteholderne som veldig profesjonelle. I hennes erfaring får de også ofte bedre resultat til en billigere penge. Hun innrømmer også at hun nok synes det norske hingstematerialet er litt kjedelig.
-Danmark kjøper jo dessuten mye mer fra de store avlslandene som Tyskland, Nederland og Belgia og til dels også Frankrike. Og de nasjonene har en så forankret avl at når Danmark hele tiden putter inn hester derifra så kan du nesten like gjerne dra til Blue Hors som til Tyskland – og det er jo ikke så langt unna.
Hun har også litt å si om diskusjonene som ofte oppstår når hingster ikke blir kåret i Norge.
-Jeg er veldig opptatt av at hingster ikke bare skal være kjempefine – de skal være 130 prosent fine. Alle de hingstene som ikke blir kåret både her og i Herning er jo bedre en kanskje alle ridehestene vi har her i Norge til sammen. Det er kjempefine hester, men det betyr jo ikke at de gir det som skal til for å få avlen opp et hakk.
Norsk ridehestavl
Og der er vi jo inne på en viktig diskusjon, for hva tror Kady skal til for å løfte ridehestavlen i Norge?
-Det nesten aller viktigste tror jeg er at vi bruker gode nok hopper. Alt blir liksom lagt på hingsten og det blir jo feil. Og at avlerne har råd til å være kritisk når det gjelder hvem som kjøper hestene. For det kan man som regel ikke. Hvis en dårlig rytter kommer til meg og tilbyr meg 300.000 for en hest så kan jeg ikke si nei, for det har jeg ikke råd til.
Kady har også litt å si om det norske avlsmiljøet generelt. Hun synes nemlig det er mange som ikke er interessert nok i det de driver med.
– Når jeg hører om et nytt føll noen jeg kjenner har fått så forter jeg meg avgårde for å se det. Selv om det betyr at jeg må kjøre litt. Og da lærer man også mye mer. Da ser en hvordan de forskjellige beveger seg og ser ut. For noen år siden hadde jeg fem Vechta-avkom på stallen her. Men ingen kom for å se på dem. Jeg mener, fem avkom, da kan man kanskje si litt om hingsten? Der synes jeg Norge mangler litt. Vi er ikke så flinke til å dra lærdom av andres erfaringer og ikke minst feilgrep.
Drømmekombinasjonen
De fleste som avler drømmer om den gode matchen. En sammensetning som gir avkommet alle de egenskapene vi ønsker oss. For Kady er det ikke så overraskende den ultimate spranghesten som står høyest på ønskelisten.
-Jeg er veldig glad i holsteinere. Jeg tror drømmen hadde vært å satt sammen Casir Ask med en annen holsteinerhoppe. Og det har jeg vel egentlig for så vidt gjort. Den er to nå og går ute på et av beitene mine, sier Kady med et lurt smil.
-Jeg tror jeg egentlig kan litt for lite om stamtavler. Jeg har veldig respekt for sånne gamle hestemenn, som har vært i bransjen lenge, og tar gjerne råd fra dem. Så drømmekombinasjonen kan nok komme fra å høre litt på erfarne hestefolk.
-For meg er det er viktig å bruke hingster som jeg personlig liker. Men det er også veldig viktig å være kritisk til individet og se at ikke alt er det beste. Prøve å se hvilken hoppe som trenger hva, selv om en ikke alltid en har rett selvfølgelig. Når jeg får en match, så holder jeg meg til det. Da bruker jeg samme hingsten igjen. Men en må være kritisk til det som kommer ut selv om en i utgangspunktet blander gode blodlinjer.
Så da blir jo det store spørsmålet hva hun ser etter hos en avlshoppe.
– Hvis jeg må si bare en ting så blir det prestasjoner. One in a Million hadde jeg siklet på lenge før jeg kjøpte henne. Jeg hadde litt førsterett fordi jeg jobbet sammen med hun som eide den. Men den hoppa har jeg alltid likt. De spranghoppene jeg har hatt har alltid gått i sporten først. I sprang er prestasjonene det viktigste.
-Når jeg ser på hingstene så er det veldig avhengig av at jeg liker dem. Vechta har jeg brukt på mange hopper. Casir Ask er ordentlig langt inni hjertet mitt, han synes jeg er helt fantastisk. Når han lander så ser det ut som om han allerede peiler seg inn på neste hinder. Det synes jeg er veldig fascinerende.
Så hvis Kady først får en match, så prøver hun å holde seg til det. Resultatet er at hun har flere helsøsken blant sine avkom. Men hun innrømmer at hun til tider har latt seg rive med og forandret oppskriften – med varierende resultat.
-Hvis du har laget noe som er bra, så skal du ikke tukle med det, men lage det en gang til. Så hvis jeg får et veldig fint føll så bruker jeg samme hingsten igjen. Det har jeg lært.
Kjærlighet til hest
Det er tydelig at Kady har tatt konsekvensene av både egne begrensninger og ikke minst de norske forholdene i sin virksomhet. En kan nemlig ikke drive på ren entusiasme alene -selv om hun i så tilfelle hadde vært en god kandidat.
– Jeg ser jo ikke for meg at jeg skal holde på med dette kjøret til jeg dør. Noen gang er jeg så sliten at det nesten er så jeg kaster opp, sier Kady leende. Men hun ser aldeles ikke for seg et liv helt uten hest.
Så selv om hun kanskje til tider spørs seg selv om hva hun holder på med så har vi grunn til å tro at det nok kommer mange flere årganger fra Stutteri Enga. Kady venter tross alt åtte føll neste vår.
Denne mistanken blir bekreftet når vi noen dager etter intervjuet får en mail hvor hun oppsummerer sitt forhold til avl i en liten setning.
Hovedgrunnen til at jeg avler… min betingelsesløse kjærlighet til HEST.
Mer er det vel egentlig ikke å si.
