Med hjärta for avlen

Hva gjør du når din avlshingst gjennom 5 år plutselig blir avkåret? Nina Karstensen fortsatte med avlsstasjon for andres hingster.

Det er mars 2003. Nina Karstensens hingst Löjtnantshjärta har blitt kalt inn til kåring igjen etter å ha stått 5 år i avlen i Norge. Nå står han i ringen i ridehuset til Norsk Hestesenter på Starum og venter på dommen. Fred Reiersen har vist frem den lille gulbrune hingsten for de fremmøtte. Han har mønstret han opp og ned mens resultatene hans i sporten har blitt lest opp over høyttaleren. Nina er spent, men ikke forberedt på det som nå skal skje.

– Hingsten får ikke fornyet avlsgodkjenning, sier de over høyttaleren. Etter fem sesonger og rundt 70 bedekninger er det altså over. Løjtnanten får en deltakersløyfe og Nina må reise hjem igjen til en hingstestasjon som nå står uten godkjent hingst.

Kontroversiell
Det var ikke første gang Løjtnanten kom på kant med kåringskommisjonen. Den 164 cm høye hingsten etter Leuthen/Utrillo måtte kjempe for å bli kåret i det hele tatt. Eller rettere sagt -Nina måtte. I 1998 skulle det en klage til høyeste hold til for å få Løjtnanten godkjent for avl i Norge. Men klagen førte frem og på forsommeren 1998 bestemte klagenemda i et enstemmig vedtak at han skulle kåres allikevel etter å ha foretatt en full ny vurdering.

Men det varer altså ikke i mer enn 5 år. I norsk avlsplan på den tiden står det at kårede hingster kan kalles inn igjen til kåring som 10-åringer, da med spesiell vekt på avkomsresultater og egenprestasjon i konkurranser. Nina hadde allerede mottatt bestillinger på Løjtnanten for den kommende sesongen. Men så lander altså dommerne på at han ikke får fornyet avlsgodkjenning grunnet lav samlet vurdering.

Etter avkåringen følger en opphetet debatt i avlsmiljøet hvor forklaringer som dårlig eksteriør og dårlige avkomsprestasjoner blir presentert på mer eller mindre saklig vis. Innbitte Løjtnant-fans føler seg fullstendig overkjørt og de mer konspiratoriske sitter i foraene på nettet og skriver om politikk og at ‘noen der oppe’ mente at han hadde fått uforholdsmessig mange hopper og derfor ville ha han ut av systemet. Men ufortjent eller ikke, Løjtnantens avlskarriere er i hvert fall brått over.

– Det er mest synd for de som har avkom etter han. Og det går jo mest utover Norsk Varmblod som har en liten stambok med nå et relativt stort antall avkom etter en ukåret hingst. Hvor formålstjenelig er egentlig dette? spør Nina i dag.

Bråten Gård
Det er en søndag ettermiddag i november og vi sitter inne på kontoret på Bråten Gård. Avlssesongen 2008 er for lengst over, hingstene har dratt hjem og føllene våger seg stadig lengre vekk fra mor. Lite vitner om at 90 hopper ble bedekket her i år. Men inne i varmen får vi servert kaffe, avkomsoversikter og historien om Løjtnanten. Og på mange måter er det der historien om Løjtnantens avlskarriere slutter, at selve avlseventyret begynner for Bråten Gård.

For der andre kanskje hadde latt seg avskrekke, bestemte Nina seg for å forandre strategi i stedet. Så mens Løjtnanten ble sendt til Ellen Brunes i Sverige for å forfølge en karriere i sporten, begynte ting å skje på Bråten. For sesongen 2003 fikk hun inn Alf Kjetil Andresens hingst Alfa’s Arnt e. Andiamo som bedekket 25 hopper det året. Og siden har avlsstasjonen i Rakkestad bare gått fra styrke til styrke. Nina har hele tiden hatt full jobb ved siden av, mens Fred har hatt ansvaret for hingstene og den daglige driften av stallen. I 2004 sesongen fikk de tre hingstene som stod på Bråten 70 hopper. Siden økte tallet bare og det toppet seg i 2006 med 10 hingster som til sammen fikk rundt 150 bedekninger.

Samarbeid med JJ Horses
– I 2005 tok jeg en telefon til Ole- Jørgen Jørgentvedt som jeg kjente godt fra før, og spurte om vi ikke skulle slå oss sammen, forteller Nina. Det ble begynnelsen på et tre år langt samarbeid med JJ Horses som for alvor etablerte oss som en av de største, om ikke den største, avlsstasjonen i Norge.

Nina finner frem en perm og viser oss den store økningen i bedekninger frem til 2007. Fjorårets 90 bedekninger er heller ikke småtterier når en tar i betraktning at de igjen stod alene med de fire hingstene White Talisman, Bergeruds Aragorn, Cicero Van T&L og Tobajo Picez, pluss noe frossen sæd.

Overgangen til å ha andres hingster stående har med andre ord vært meget vellykket. Nina ser også noen klare fordeler med å ikke eie hingstene selv.

– For det første var det jo et økonomisk spørsmål. Det er kostbart å fornye seg med blodlinjer hele tiden i et forholdsvis lite marked. Og med den konkurransen som det har blitt nå så er det ikke så lett. Det blir stadig flere profesjonelle hingsteholdere i Norge, men uten at antallet bedekte hopper øker tilsvarende.

Rådgivningsrollen er dessuten lettere når en har flere hingster.

–  Når hoppeeierne ringer til meg så er jeg opptatt av å finne ut hva de egentlig er ute etter. Hvilken målsetning som ligger til grunn, hoppemateriell, avstamming, temperament og hvilken hingst som bør passe best i det enkelte tilfellet.

Sport og avl hånd i hånd
Tilbake på Bråten Gård våren 2003 er det tid for å tenke nytt, ikke bare når det gjelder hingstehold, men også når det gjaldt egen avl generelt. Nina står ved et veiskille på mange måter. Å slutte å avle er ikke noe reelt alternativ – til det er interessen for stor – men i og med at hun ikke rir noe særlig selv lenger har hun to valg. Enten kan hun avle på bare et par egne hopper og selge avkommene som føll, eller hun kan lage et unghestsamarbeid med noen. Det er sånn avtalen med Christian Anfinnsen Øien tar form.

– Jeg ble lei av å selge billige føll. Det er ikke lett å selge føll i Norge, særlig sprangføll. Og det er klart at hvis en skal beholde opptil flere unghester og sette dem i ridning til andre etter hvert så blir det fryktelig dyrt. Så da er det en fin løsning å samarbeide med rytterne.

Christian Anfinnsen Øyen er profesjonell sprangrytter og har konkurrert internasjonalt i mange år. Han var blant annet reserverytter under OL i Beijing i sommer. Christian hadde avlet litt selv allerede og hadde noen avlsdyr stående hos Nina.

– Som rytter har Christian vært opptatt av norskoppdrettede hester og hadde også avlet noen selv før vi startet vårt samarbeid, sier Nina.

Sammen gikk de til innkjøp av to avlshopper. May Day etter Julio Marinér xx/Emilion og Tregina etter Voltaire/Pilot. Begge to har gått i sporten som spranghester. På de seks årene de har samarbeidet har de to hoppene rukket å få noen avkom hver. Disse tilbringer de første leveårene hos Nina før Christian tar over når de kommer i ridedyktig alder.

– Det er viktig at begge parter gir litt. Oppdretteren tar jo mesteparten av risikoen de første leveårene, mens rytteren kommer inn når hesten skal i ridning. Jeg har et kjempegodt forhold til Christian og vi har funnet en samarbeidsform som fungerer bra. Men det er klart det er utrolig viktig at ting er helt avklart i en sånn avtale, sier Nina.

Gode partnere
Og Nina har tydeligvis funnet bra avtaler, for hun har samarbeid gående med ikke mindre enn 3 profesjonelle ryttere. I tillegg til Christian samarbeider Nina også med dressurrytter Stine Gøtesen og sprang- og feltrittsrytter Ellen Brunes. Og Nina er ikke i tvil om at dette er viktig for avlen.

– Vi må bygge broer mellom oppdrettere og ryttere. Få til samarbeid og avtaler om ridning, eierskap og salg som alle parter drar nytte av. Dette er noe et avlsforbund også burde kunne bidra med, sier Nina og legger til at de avtalene hun har gir henne stor motivasjon i avlsarbeidet.

Den første unghesten som kom til verden som et resultat av Nina og Christians samarbeid har nå rukket å bli fire år. Vallaken Royal Charm er etter Robin Z/Corland og står nå i trening hos Christian. På løsdriften hos Nina går det for øyeblikket noen toåringer, en åring og et føll etter hingster som Tobajo Picez, Winningmood, For Pleasure og Quidam de Revel. De to hoppene May Day og Tregina går nå og bærer på hvert sitt Indoctro-avkom.

Nina har dessuten beholdt et par av Løjtnantens avkom. Lt Lionheart, som i sin tid vant 5-års finalen i Breeders Trophy for feltritt, forfølger nå en dressurkarriere med Stine Gøtesen. Hos Ellen Brunes på den andre siden av svenskegrensen står Lt Karisma, en Løjtnants-datter som Nina eier sammen med faren til Ellen, Christian Brunes. Ellen har dessuten fortsatt Løjtnanten hos seg.

Viktig med avkomsresultater
Det eneste Nina tilsynelatende brenner like mye for som Løjtnanten er koblingen mellom sport og avl. Og du skal ikke se bort ifra at det egentlig har litt med Løjtnanten å gjøre det også. Ikke bare er hun opptatt av samarbeidet mellom avlere og ryttere, men hun brenner også sterkt for å få på plass et registreringssystem som fanger opp hingstenes egenprestasjoner og avkomsprestasjoner som på sikt kan gi grunnlag for en norsk avlsindeks.

-Hvis du ser på avlsindeksen i utlandet så er den selvsagt basert på blant annet avstamning, egne prestasjoner og avkomsresultater, sier Nina.

De fleste avlsforbund har i dag en slik egen avlsindeks. Dette er et beregnet tall som skal uttrykke avlsverdien til et individ i forhold til resten av populasjonen og på den måten gjøre det mulig å lage rangeringer. Slik kan en lettere se hvorvidt et individ bør avles videre på eller ikke.

Men for å få statistisk gode tall er en avhengig av mye og korrekt informasjon. Og det er her problemet ligger. Det finnes ikke et system for å fange opp og systematisere alle disse resultatene i Norge i dag.

– Det er imidlertid hingster kåret i Norsk Varmblod som begynner å få mange nok avkom bedømt på unghesttester, i Breeders og som har eldre avkom i sporten som kan gi grunnlag for rangering og avlsindekser på sikt. Vi må derfor slutte med å si at vi er for små. I tillegg er all informasjon om hingstenes prestasjoner viktig for et fremtidig godt avlsarbeid. Det svenske avlsforbundet for ridehest begynner eksempelvis allerede på 3-årstest å rangere hingster med minst 15 bedømte avkom, deretter kommer BLUP-indeks og avlsindeks basert på resultater i sporten. Sportsresultater gir også en viss indikasjon på helsemessig nedarving, forklarer Nina.

– Den informasjonen NV har lettest tilgjengelig i dag er føllskuer, 3-års test og 4-årstest. Derfor mener jeg at NV, eller vi da, vi har en veldig stor utfordring der. Det er veldig vanskelig i og med at vi har ikke systemer som fanger opp resultatene fra sporten og da blir det veldig mye synsing om hvordan hingstene avler, sier Nina, og selv om hun ikke nevner Løjtnanten med et ord er det klart at dette er noe hun har mer erfaring med enn de fleste.

– En annen utfordring vi har i Norge er at de fleste hingstene som kun er kåret i Norge betjener et forholdsvis lite marked. Selv de mest populære er ikke i nærheten av det antall hopper som tilsvarende hingster får i utlandet, mens de ofte blir sammenlignet på lik linje avlsmessig, sier Nina.

Advarsel: Ikke bare føllresultater
Nina kommer også med en aldri så liten advarsel når det gjelder føllutstillinger, selv om hun innrømmer at det knapt finnes noe hyggeligere enn en masse føll samlet til skue.

– Det er viktig med føllskuene, ikke minst med hensyn til det sosiale og for å få fanget opp nye oppdrettere. Føllskue er som regel det første steget for en oppdretter og det er viktig at alle reiser hjem med en god følelse selv om de den dagen ikke har det beste føllet. Men det som er faren, og det jeg tror et avlsforbund kan gå i fella på, er at det blir viktigst fordi det er så vanskelig å få tak på andre resultater, sier Nina. Et annet problem hun peker på er at sprangføllene ofte ikke har noe særlig å stille opp med mot dressurføllene i en utstillingssituasjon da de kun måles på eksteriør og gang. Nina mener at trav ofte vektlegges høyt av eksteriørdommerne, noe som er uheldig når en vet at galoppen er den viktigste gangarten for en spranghest. Resultatet er at mange med sprangføll holder seg hjemme.

– Vi må få orden på registreringen av resultater fra sporten og avstamningsinformasjon på stevner. Det er viktig at mangelfulle og dårlige registreringssystemer endres.  Hvilke ting skal vi prioritere? Det er jo ikke så lett, innrømmer Nina, men lar det skinne igjennom at hun nok skulle sett at akkurat betydningen av sportsresultater og utvikling av indeksarbeidet hadde en litt høyere prioritet.

– Jeg følger med så godt jeg kan både på avkommene etter Løjtnanten og de andre hingstene vi har hatt stående her på stasjonen, sier Nina og vi tror henne så gjerne. På kontoret på Bråten er det nemlig orden i sakene. Fra hyllen med ringpermer kommer det stadig frem nye oversikter over konkurranseresultater på hingster og deres avkom i Norge.

– Jeg kan jo ikke akkurat lage min egen indeks heller da, spøker hun, selv om hun nok til tider har lekt med tanken.

Veien videre
Men om en person alene ikke akkurat kan bidra med et slikt avlsarbeid, har Nina mange andre tanker om hva som kan hjelpe avlen i Norge.

– For å få opp bedekningsantallet er det viktig at det blir mer attraktivt å avle ridehester. Vi har jo en stor andel import av ridehest til Norge, så markedet burde jo absolutt være der.  Det mest grunnleggende her er jo at selve rammebetingelsene for å drive hesteavl i norsk landbruk er dårlige, sier Nina og sammenligner med Sverige som hadde rundt 5 000 offisielle bedekninger i fjor. I både Sverige og Danmark mener hun det er nesten flere bønder som avler hest enn som ikke gjør det.

– Det er svært få som tør å satse på større oppdrett med flere avlshopper her. De fleste oppdrettere i Norge har en hoppe som de nødvendigvis ikke har anskaffet seg som avlshoppe, men som ridehest, sier hun og legger til at de fleste avler da enten grunnet skade eller høy alder.

–  Mange av disse oppdretterne har ikke mulighet for å ha hestene hjemme på en gård og dyrke eget fór og må kjøpe tjenester som oppstalling, løsdrift osv. Da er det vanskelig å få økonomi i egen avl. I tillegg er det begrensede muligheter i Norge til å sette hestene på steder med mye føll og unghester. Ridesentra er ikke tilpasset og svært dårlig egnet for avlshopper og oppvekst for unghester.

Vanskelig marked
Med et slikt marked er det dessuten vanskelig for aktører som tilbyr oppstalling og løsdrift i Norge å kunne tilby konkurransedyktige priser. Nina skulle gjerne investert i en ny modernisert løsdriftsstall med plass til langt flere hester enn hun har i dag hvis markedet hadde vært større. Da kunne hun også satt ned prisen pr. hest.

– Med en sterk konkurranse og nær beliggenhet til Sverige er det mange som flytter unghestene ut av landet. Det er synd, da jeg også tror at unghestene holdbarhetmessig har godt av å vokse opp i Norge hvor vi har et mer varierende terreng, spesielt i forhold til Sør-Sverige og Danmark, sier Nina.

-Legg større vekt på hoppene
Ofte blir mye av fokuset rettet mot hingstene som står i avl, men det er viktig å legge vekt på hoppene også. Dette er Nina veldig opptatt av.

– Her har det jo skjedd mye positivt i Norsk Varmblod med den nye avlsplanen som blant annet legger mer vekt på premiering av hoppene. Som at vi nå har fått elitepremier for eldre hopper. Retningslinjene i Norsk Breeders Trophy stimulerer også til bedekning av 3 og 4-årige hopper som senere får gå på samme premisser som unghester i yngre årsklasser.

– I tillegg er det viktig at utstillinger og unghestarrangementer skjer ute i regionene der oppdretterne og rytterne finnes. Dette kan være en utfordring i et langstrakt land som Norge hvor mye av aktiviteten skjer i sentrale områder, sier Nina.

-Vær stolt!
– Vi må dessuten være mer stolte av de gode norskfødte hestene som det blir stadig flere av. Når noen avler frem slike hester i Norge så må vi slå litt mer på stortromma, sier Nina med stor innlevelse.

For to år siden skadet hennes egen stolthet seg alvorlig på trening. Bøyeseneskaden i Løjtnantens ene frambenet satte en effektiv stopper for en videre karriere i sporten. Hans rytter gjennom mange år Ellen Brunes har bygget ham sakte opp igjen, men han kommer aldri tilbake på det nivået han var på i 2005 og 2006 da han vant Falsterbo Hunting to år på rad.

Men historien om Løjtnanten er nok ikke over selv om avls- og konkurransekarrieren kanskje er det. For avkommene hans har nå kommet i konkurransedyktig alder, og mange av dem er stadig å se på resultatlister. Og akkurat det føles nok godt for Nina.