På bakgrunn av at hun er bekymret for om det finnes tilstrekkelig mange hester med Grand Prix-potensial, har topprytter Adelinde Cornelissen spurt tre avlere i Holland om deres meninger.
Adelinde er ingen avler, men er veldig bevisst på at hun er avhengig av om avlerne produserer hestene hun trenger. – Jeg er litt bekymret. De siste årene har jeg sett at det legges mer vekt på forbeina og den ekstragavante bevegelsen. Sakte, men sikkert har oppmerksomheten gått bort fra bakbeina. Grand Prix krever ikke en hest med ekstreme forbeinsbevegelser, men et sterkt bakbein. Det er det som gir deg piaff og piruetter, og som tillater hesten å utvikle selvbæringen, forklarer hun.
Hun har spurt Ad van Tillaart, som har avlet KWPN-hingsten Osmium, Jan Lamers som har avlet Blue Hors Don Olymbrio, Decor Cachet L og Riondine, samt er tidligere eier av Ferro – og til sist Isabel van Gisbergen, som har avlet Grand Prix-hingstene Voice og OO Seven.
Ekstragavente forbein
Ad van Tillaart
– Dilemmaet Adelinde peker på har vært diskutert før. Det hadde vært flott om det ikke bare ble med praten. La oss starte med spørsmålet: hvorfor er det slik at det er flere hester som beveger seg på en ekstragavant måte, mens det er færre hester som er brukbare på det høyeste nivået i dressur? Svaret er ganske enkelt. Hvis du vil tjene penger på å selge et føll, må du ha et med ekstragavante forbein.Det samme med unghestklasser. Men når det kommer til treningsprosessen, blir bakbeinet, galoppen, kraften, muligheten for å sette seg mer og mer viktig. Svaret er altså – økonomi! Det som er salgbart hos føllene er ikke det dressurrytterne ønsker seg.
Et godt eksempel på dette er Jan Lamers, som tidligere eide Ferro – en hingst som ikke hadde slike forbein. Men vi vet alle at hingsten, med sine bakbein, galopp og evnene til å samle seg, var ment for avl. Det samme i Tyskland, med Donnerhall. Hans trav som ung hest fikk deg til å gråte. Men han var ment for de store tingene, og det samme med avkommene hans.
Stort trav
Jan Lamers
– Jeg er helt enig med Ad. Når man ser tilbake på typen hester som var suksessfylte i avlen av den ekte dressurhesten, var viktigheten av en sterk bakpart åpenbar. Det lange frambeinet blir presset på fra alle kanter, også stambøkene. Problemet er at et langt frambein ofte betyr en lang rygg og lange bakbein. En dressurhest må være bygd i oppoverbakke, men et langt frambein produserer ikke nødvendigvis det. Mange avlere vil bare ha en hest med et stort trav. Og jo større trav på auksjonen, desto mer penger!
Når alt kommer til alt, ligger ansvaret for den neste generasjonen sportshester hos menneskene som velger ut avlshester. Det er opp til dommerne å vise oss hvilken vei vi skal gå.
Isabel van Gisbergen
– Vi avlere har helt klart et problem. Vi får ikke kjøpere om vi kun fokuserer på Grand Prix. Alle kjøpere vil ha en ‘flashy’ hest med mega frambeinsaksjon. Faktisk har Grand Prix-avlere og ryttere begge et problem: vi kan ikke selge dem, og dere kan ikke finne dem.
Jeg vil legge til noe angående det lange frambeinet som ble nevnt. Snakker vi om delen fra albuen til hoven eller fra skuldrene til hoven? Hvis vi er enige om det siste, så har vi en helt forskjellig oppfatning av hesten. Lengden inkluderer også lengden på skulderen.
Jeg er ikke imot uttrykksfulle forbein, men spørsmålet er, hvor vil vi ha bevegelsen? Jeg ser mange hester som kaster beina langt ut i fronten, men som ikke nødvendigvis trekker dem under seg. Og det er hva en Grand Prix-hest må gjøre – bevege frambeinet under seg i samlingen.
Løsning
Ad van Tillaart
– Det er KWPNs ansvar å vokte det kontroversielle mellom de økonomiske aspektene og kravene fra Grand Prix-rytterne. Dette er historien om slakteren og kjøttet hans. Jeg synes det er helt feil. Hvis forskjellige mennesker dømmer hingstene på potensial og brukervennlighet vil vi bevege oss i den samme retningen.
Jan Lamers
– Jeg sier det igjen, deler av løsningen ligger hos hingstekåringskommisjonen. De må dirigere. De må definere hva vi ønsker om ti år.
Isabel van Gisbergen
– Jeg tror jeg forstår hvorfor det er de samm hestene som ligger på topp i unghestkvalifiseringer og hingstekåringssystemet. Det er fordi det er de samme menneskene som alltid ser på de samme hestene eller avkom av dem. Så de bekrefter sin egen oppfatning, gang på gang. Jeg tror deler av løsningen ligger her. Det ville vært fornuftig om Grand Prix-rytterne hadde dømt unghestene våre. De vet hva sporten trenger.
Hvis du først velger ut hingstene, så bedømmer dem på 50-dagerstesten og så setter føllene deres på toppen av listen, er det vanskelig å innrømme at man gjorde en feil når hingstene har bedekket et par hundre hopper ekstra på grunn av dine bedømmelser og favoriseringer.