Anne Solberg skulle ha en rød hoppe å kjøre med. Det resulterte i Norges hittil yngste elitehoppe i Norsk Varmblod.
Ved Åmot i Buskerud har veterinær Anne Solberg og mannen Dag Præsterud etablert seg på egen gård hvor de bor sammen med sine to barn. På gården i Modum kommune er det plass til fem hester, og for tiden er det Mille Møgelvang (e. Michellino/May Sherif), hennes 2-årige datter Millwina Dean (e. Stall-Ks Dynamit) og Welsh Mountain-ponnien Steinsrud Sirikit til datteren Jenny som nyter godt av store, romslige bokser og mye utegang i bratte bakker like ved Blaafarveværket.
Tar man en titt på resultatlistene fra utstillinger og kåringer de siste ti årene, er det nærmest umulig å ikke legge merke til navnet til veterinæren fra Åmot. Merittlisten til Anne innenfor norsk ridehestavl er nemlig lang og imponerende. Enda mer spesiell blir den når det kommer frem at hun hittil kun har avlet på én hoppe, nemlig Mille Møgelvang. En hoppe som egentlig ikke var tenkt for ridning, men kjøring. Det har seg nemlig slik at Milles skulle være Annes framtidige kjørehest …
Sår fortid med travere
Vi må ta det fra begynnelsen. Som 10-åring begynte Anne å ri på rideskole i Lier, hvor hun vokste opp. Timene tok slutt da hun som 14-åring fikk sin første hest, Kingo Boy, en avdanket traver som ingen ville undervise henne på. – Det var bare nedlatende blikk å få, så jeg har en sår fortid med travere, ler Anne.
Varmblodstraveren Kingo Boy var ingen hvem som helst. Vallaken hadde vært i norgeseliten hele sitt liv og var egentlig klar for slaktehuset fordi det ikke var noen som fikk ham til som ridehest. Da Anne fikk ham i 1979 måtte hun blant annet sette seg opp innendørs før hun så løsnet kjettingene og ventet på eksplosjonen ut fra stallen. Det skulle noen «stillingskriger» til, men takket være Annes stahet kunne hun etter hvert gjøre som hun ønsket. Blant annet kjørte hun ham til den lokale butikken og lot ham stå utenfor uten noen form for oppbinding. Der ventet han rolig til hun kom ut igjen.
Veterinærutdannet
Kingo Boy ble med Anne til Buskerud landbruksskole på Åmot. Etter gymnaset begynte hun på Veterinærhøyskolen, hvor hun gikk i samme kull som to kjente ansikter innenfor hestemiljøet, nemlig Ole-Jørgen Jørgentvedt som nå driver JJ Horses og Kristin Brækken som har vært involvert i både trav- og ridehestavl. I mellomtiden jobbet Anne et år som travtrener på fulltid hos Per Terje Holm, som hadde gitt henne Kingo Boy.
Da det så var klart for andre året på veterinærhøyskolen, måtte hesten avlives. Allerede et år i forveien hadde Anne forstått hvilken vei det bar, og nettopp av den grunn kjøpte hun og en venninne en travhoppe sammen som de ønsket å avle på.
Anne visste godt hva hun så etter. – Jeg hadde allerede da en forkjærlighet for de som så litt ridehestaktige ut, så jeg tenkte jeg måtte ha en som var halvt fransk. Jeg har alltid vært veldig glad i de røde hestene, og ingen av traverne var jo røde.
Hun fant en annonse hun likte i Trav & Galopp-nytt, og Anne tok stamtavlen i nærmere øyesyn. – Stammer har alltid interessert meg, og da jeg holdt på med trav hadde jeg full kontroll.
Etter å ha studert stamtavlen på både fars- og morssiden gikk turen med tog til Sverige hvor hesten stod på det tidspunktet for å bli inseminert. Det ble handel. Seve Fournier var en snill og hyggelig hest. Det var bare et problem. Hun var og ble aldri trafikksikker. Dermed fungerte ikke hesten like godt som ridehest for Annes venninne, som etter hvert besluttet å trekke sin eierandel.
Hoppen ble kjøpt drektig, og i 1988 fikk hun føllet Nakiska. Det ble ny tur til Sverige den sommeren, et besøk hos Count’s Pride resulterte i avkommet Chatrick i 1989. Avlerkarrieren til Anne var startet. Etter Chatrick ble det avlet flere føll på Seve Fournier, og Nakiska fikk også flere føll – blant annet Darwin som Anne satset på i travsporten på et senere tidspunkt.
Kjøresporten
Kjøresporten oppdaget Anne på messen «Hest» på Hellerudsletta i 1987. Året etter dro hun på kjørekurs på Starum uten hest, hvor hun blant annet stiftet bekjentskap med to- og firspann.
Sommeren etter tok hun med seg den lite trafikksikre hoppen og endte opp med å vinne kjørekonkurransen sammenlagt etter gode prestasjoner i dressur, presisjon og maraton. – De ler av det ennå, smiler Anne som kanskje ikke var den største forhåndsfavoritten med en hest med vann- og trafikkskrekk.
Hoppen ble aldri trafikksikker, noe som gjorde at det ikke ble mange konkurranser.
Det egenproduserte travføllet, Chatrick, ble solgt som åring og gikk som løpshest fram til han var seks med stor suksess. Etter det gikk det nedover for hesten, og Anne fikk kjøpt ham tilbake. – Jeg hadde nesten gitt opp. Det tok meg to år å få hesten i orden igjen.
Chatrick gikk senere som Annes kjørehest før han ble pensjonert fra konkurranselivet som 13-åring etter å ha kvalifisert seg til NM. Da holdt ikke beina lenger og Anne erkjente at nok var nok.
Atom Vinter
I 1989 hadde Anne møtt Gudbrand Blihovde, som hun var sammen med i fem år under Atom Vinters storhetstid. Kaldblodstraveren er en av Norges mest kjente hester med over 130 seirer i inn- og utland og mangfoldige millioner i innkjørte penger.
I denne perioden pendlet Anne til Veterinærhøyskolen i ukedagene, mens helgene gikk med til løp med Gudbrand og Atom Vinter i Norge, Sverige og Finland. – Jeg var med når jeg hadde mulighet, ellers så traff jeg ham jo aldri, smiler Anne.
Forholdet tok slutt. I 1994 var Anne ferdig utdannet, og hadde fått jobb på Lillehammer. Ved en ren tilfeldighet fikk hun både bolig og stallplass på Hovemoen, og kunne ta med seg avlshoppen og åringen dit. Her bodde hun fram til år 2000.
Salmakerkurs
På fritiden tok Anne alle salmakerkursene på Starum, og har blant annet sydd sine egne seler. Det var interessen for seler og salmakerkunsten som førte henne sammen med sin ektemann Dag i 1997, da de via en felles venninne traff hverandre på arbeidssamling Pelles salmakerlag hadde i Gausdal. Dag hadde også gått i lære hos Pelle (Per Johannessen), og har siden han var ung opparbeidet seg en imponerende samling med både kjøretøy og seler. En felles lidenskap som kommer godt med hos sin hestegale ektefelle.
Dag laget en midlertidig stall til Anne på gården i Modum, som han arvet og overtok i 1995. Hun kom etter hvert med sine da tre hester, blant annet løpshesten Darwin, en sønn av Nakiska. Men ikke lenge etter var det nok. – På det tidspunktet begynte jeg å bli ganske kurert for travsport, forteller Anne.
På jakt etter rødt hoppeføll
Hun solgte to av traverene og bestemte seg så for å kjøpe ridehest som kjørehest for å gjøre det bedre på dressurdelen i kjøring.
Da Anne begynte jakten i 2000, hadde hun to krav. Føllet skulle være en hoppe, og den skulle være rød.
Hun ringte rundt til flere i Norge for å få tak i et føll. Hun tok blant annet kontakt med Alf-Kjetil Andresen, som på det tidspunktet var leder i Norsk Varmblod. Det eneste føllet hans hadde var Alfas Arnt. Som kjent ble Alfas Arnt senere kåret i Norsk Varmblod – men Anne skulle jo ikke ha hingst …
Til Danmark
Hun fikk ikke tak i noen hoppeføll for salg i Norge på det tidspunktet som hun hadde lyst på. Dermed måtte det bli tur til Damark. – Jeg hadde vært på nettet og printet ut en del stamtavler til føll som jeg kunne tenke meg, og de tok jeg med meg til Alf-Kjetil siden jeg ikke kunne noe om stammene på ridehestene på den tiden. Mille var ikke blant de føllene hun hadde pekt seg ut. – For da hadde han kanskje advart meg mot Michellino, ler Anne og sikter til det noe «hete hodet» som Michellino er kjent for å nedarve.
Hun tok med seg en venninne og så på mange føll i Danmark – nærmere ti til femten stykker på forskjellige steder. – Vi tok video av alle føllene vi så på. Vi kom over en åring som ikke hadde full avstamning, men som var utrolig søt og en som man bare falt for. Den besluttet Anne å kjøpe, men hun var fortsatt ikke fornøyd. – Jeg ville jo ha en skikkelig god en.
Ikke bare er Anne opptatt av stamtavlene, men hun er også nøye med eksteriøret. Hun legger mye vekt på travet, mye på grunn av sin bakgrunn fra travsporten. – De føllene som bare ville galoppere og ikke trave, eliminerte jeg derfor bort.
Mille Møgelvang
På vei hjemover nord i Jylland stod Anne og venninen i et veikryss – temmelig lei. De hadde ikke funnet noe føll. Og for å se det siste føllet måtte de kjøre sørover igjen. – Skal vi dra, eller skal vi gi blaffen? spurte de hverandre. Vel, etter mye om og men bestemte de seg for å dra for å se på det siste føllet. – Og der stod den lille folungen som bare travet! Da var det bare å gå inn i huset og forhandle pris med eieren og betale et depositum, forteller Anne.
Da føllet skulle hentes, viste det seg at hun knapt hadde blitt håndtert. – Hun var så nervøs at jeg ikke engang fikk ta på henne, så det burde vel ha ringt minst åtte bjeller, forteller Anne. Et par dager før avreise hadde hesten blitt brennemerket, og Mille hadde heller ikke blitt atskilt fra moren før Anne og Kady Besseberg kom for å hente henne hjem ti Norge. – Det var en skikkelig dårlig start for henne. Så hvor mye som var gener, og hvor mye som kom fra den traumatiske starten er ikke lett å si.
Første møte med Norsk Varmblod
Mille ble stilt ut på Kongsberg da hun var to år. – Det var mitt første møte med Norsk Varmblod, og Mille fikk jevnt over sjuere, noe jeg ikke var fornøyd med. Spesielt var jeg misfornøyd med karakteren i trav, sier Anne.
Derfor valgte hun å stille ut Mille i Dansk Varmblod som treåring. – Jeg tenkte som så at der er de proffe, og konkurransen er hard. Hvis de sier at det er en dritthest, så får jeg tro på det.
I 2003 hadde hun vært i Herning for første gang, og la spesielt merke til Solos Landtinus.. De treårige hingstene etter ham gjorde inntrykk på den ivrige oppdretteren . Derfor ble det full pakke med beridning, bedekking og utstilling i Danmark.
Mille ble stilt ut i Odense, og Anne fikk se hvordan det fungerte i Danmark. Hun ble rett og slett meget imponert over det danske opplegget. For Mille endte det med kåring i RDH og hovedstamboka. Da hoppen kom hjem igjen, drektig og med ny krone på halsen, valgte Anne å stille henne igjen på Linnsvollen samme året med store forhåpninger.
Karakterene var fortsatt ikke noe å juble for, synes Anne – men Mille fikk sin 3. premie som var det maksimale en 3-åring kunne få i det gamle systeme.
2004 Tribiani
Året etter ble Tribiani født. – Han var smashing, et «her kommer jeg»-føll, forteller Anne. Dommerne delte hennes oppfatning, og kåret føllet til det beste under regionsutstillingen på Kongsberg, og på Eliteskuet ble han beste hingsteføll.
To år etter ble han beste dressurbetonte 2-åring i region 4, før han som 3-åring vant 3-årstesten i både sprang og dressur. Etter treårstesten ble han solgt til Cathrine F. Andersen ved Stall-K. I 2008 kom Andreas Helgstrand på besøk og prøvde hesten. Etter det ble hesten solgt til Blue Hors, som fremdeles eier og konkurrerer ham. Blant annet har Tribiani deltatt i DRF-finalen både som 4- og 6-åring. Senest i desember 2011 vant han Intermediare I ved ECCOs finalestevne i Middelfart foran avlshingsten Blue Hors Rush Hour (e. Rubin-Royal/Strohmann xx).
I mellomtiden hadde Mille fått en 2. premie, men Anne ønsket å se hvor langt hun kunne klare å få Mille og prioriterte derfor mer utdannelse for Mille slik at hun kunne ta rideprøven – noe som måtte til for å kunne få den gjeveste premieringen. På utstillingen på Stall-K i 2008 ble det høye nok karakterer og Anne kunne endelig innkassere sin 1. premie i Norsk Varmblod.
2005 Londonderry
I 2005 kastet Mille et hingsteføll etter Londonderry i niende måned, det samme året som et Londonderry-føll vant landsfinalen i Norsk Varmblod, nemlig Solbakkens Legenderry (u. Nicita ue. Napoleon).
2006 Dea Felin
I 2006 kom Dea Felin til verden, et hoppeføll etter BH Don Romantic. Hun ble Årets 2-årshoppe i dressur i 2008 og ble spådd en lovende karriere av Poul Graugaard under Eliteskuet på Tune. Dessverre døde hun på tragisk vis i mars 2009 etter å ha pådratt seg en infeksjon etter å ha røket bøyesenene etter å ha forsøkt å hoppe over gjerdet på glatt vinterføre.
2007 Daidalos
Daidalos (e. Stall-Ks Dynamit) ble født 13. juli 2007. På grunn av det sene tidspunktet valgte Anne å la Mille gå tom det etterfølgende året. Daidalos ble som sine søsken førstepremieføll og beste føll under regionsutstillingen i Norsk Varmblod. Som 2-åring ble han også beste hingst i dressur under regionsutstillingen på Stall-K . I år vant hesten den ene kvalifiseringsklassen til Stall-Ks 4-årscup i Stokke, og ble beste norskfødte hest under finalen på Linnesvollen i august. Daidalos er for øvrig også innkjørt.
2009 Millvina Dean
Daidalos fikk en helsøster i 2009, nemlig Millvina Dean – en hoppe som har blitt oppkalt etter den siste gjenlevende personen etter Titanics forlis. Og litt spesielt er det nok at Millvina Dean også er født på samme dag som navnopphavet døde. Også dette føllet ble førstepremieføll på utstilling på Stall-K i 2009.
2010 Director Herman
I 2010 kom Director Herman (e. BH Don Caruso) til verden. Han oppnådde også førstepremie på utstillingen på Stall-K, og gikk videre til Eliteskuet hvor Mille ble utnevnt til Elitehoppe i Norsk Varmblod, kun ti år gammel.
Det er en imponerende samling med førstepremieføll som Anne har avlet frem. – Jeg har fått noen kommentarer fra dommerne om at jeg kan bruke hva jeg vil på hoppa mi, hun avler bra uansett, smiler Anne og er tydelig stolt av sin røde Michellino-datter – med god grunn.
Høydepunktet
Blant disse flotte resultatene, er det kanskje vanskelig å plukke ut et høydepunkt som avler?
– Det største må nok ha vært på utstillingen på Stall-K i 2007 da Tribiani vant 3-årstesten i sprang og dressur og samtidig så ble Daidalos beste føll. Da kom jeg hjem med pengepremier og fire dekken, forteller Anne og kan vise frem en imponerende samling med rosetter, dekken og premier fra en karriere innenfor trav, kjøring og utstillinger.
Hva skal til for å forbedre norsk ridehestavl?
Anne blir tankefull. – Det spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger. Det har skjedd veldig mye positivt siden jeg kjøpte Mille i år 2000. Blant annet har man fått et annet premieringssystem som var viktig med tanke på utlandet, sier Anne og er bestemt når hun sier at avlen er internasjonal.
– Har man en god hest, så kan den selges til utlandet!
At man i Norsk Varmblod nå har fått til en begynnende sammenkobling mellom avl- og sportsresultater, synes hun også er helt topp. – Å lenke sammen sport og avl er kjempeviktig. Det er viktig at avstammingen synes, og at det kommer frem at hesten er norskfødt. Det er jo ikke til å legge skjul på at man er ekstra stolt når man er i Herning og har med hest – norskfødt eller ikke. Man føler jo at man representerer Norsk Varmblod.
I Norge er flesteparten av oppdretterne de som avler på én hoppe, og dermed er Anne også en representant for dem. Men hvis man skal lykkes med oppdrettet sitt, mener hun at man må sette seg inn i det man holder på med. – Det var ikke slump at jeg kjøpte Mille den gangen. Jeg hadde gjort forarbeidet og satt meg inn i dette på forhånd. Avl er ikke tilfeldigheter.
Hva er det vi har i Norge som gjør at vi kan hevde oss?
– Vi har bratte bakker og berg – noe jeg mener er en stor fordel sammenlignet med utlandet. La unghestene gå i flokk og få muskler. Jeg har funnet min måte å gjøre ting på, som jeg mener fungerer godt. Min mening er at om man skal ha et godt produkt, så skal det være mye ute og gå i bakker og vasse i snø. Jeg ser blant annet at mine 2-åringer er godt muskelssatt, også sammenlignet med andre på samme alder.
Anne har hatt flesteparten av hestene sine hjemme i flokk. Hestene står ute om dagen og inne om natten. Hun er ingen svoren tilhenger av løsdrift, med mindre den er organisert i veldig kontrollerte former. Selv skiller hun føllene fra moren når de er mellom seks og åtte måneder gamle. I begynnelsen får føllet stå i egen boks om natten, mens mor og barn går sammen på dagen. Slik får føllet spise kraftfôr fra egen krybbe morgen og kveld. Hoppen avslutter selv sugingen når føllet er ca 8 måneder, hvis ikke må man hjelpe til litt med det da.
– På den måten blir det ingen tapere, alle får maten de skal ha og føllet får en jevn og fin vekst, utdyper Anne og påpeker at unghesten skal ha kropp til å tåle ridning.
– Om man skal selge en unghest, er det viktig at den faktisk er tre år i kroppen når den ris inn, og ikke 2,5 år. Da har man allerede tapt et halvt år mot de som har gjort hjemmeleksen sin. Selv tømmekjører hun unghestene sine mye, slik at de kan grunnleggende ting fra bakken før de sendes til tilridning. Dette arbeidet påbegynnes gjerne etter beitesesongen som åringer.
Som tips til andre oppdrettere, mener hun at en nøkkel til suksess er å komme seg ut og se.
– Man må til Herning, man må se hvilke hingster som gjør det best. Følg med på avkommene til de eldre hingstene, se om de er typelike, da vet man bedre hva man kan forvente. Sitt med katalogen og sett stjerne på de du mener er best – og se om du treffer. Gjør det gjerne på konkurranser også, se om du og dommerne er enige. Jeg tror det er vikig å være bevisst når man er tilstede. Dessuten er det viktig å sette seg inn i dette med fôring, avslutter Anne.
Og hva er så målet for en avler som allerede har oppnådd mye av det en oppdretter kan ønske seg?
– Drømmen min er å avle en hest som en norsk rytter kan bli god og hevde seg med internasjonalt. Det må være toppen av kransekaka.
