Forebygging av slitasjeskader

(Først publisert i Hesteliv nr. 6 og 7/2009)

Det er ikke til å komme bort i fra at hesten ikke er laget for ridning eller kjøring. Like fullt er det mye vi kan gjøre for å få hvert enkelt individ til å vare så lenge som mulig.

Mange er flinke til å tenke sikkerhet og forebygge uhell, men en stor andel hester som tas ut av trening for kortere eller lengre perioder har vært utsatt for mer «langvarige ulykker». Belastningsskader er et svært vidt begrep, men kan defineres som skader som har vært årsaket av (over-)bruk eller uheldige belastninger, et eller annet sted i kroppen. Alt fra mistilpasset utstyr (eks. ryggproblemer, tannproblemer), via dårlig treningsunderlag (eks. hovproblemer, beinproblemer) til uheldige treningsrutiner (eks. magesår, stivhet) og/eller manglende kunnskap fra eiers side kan forårsake dette. I denne artikkelen fokuseres det først og fremst på hestens bevegelsesapparat som er en brøkdel av bildet.

De to viktigste stikkordene for forebygging av belastningsskader, er kanskje kunnskap og kjennskap. Kunnskap er makt på flere måter. Lytt og lær av alle fagfolk, spør, grav og tilsett en klype salt. Ingen kan noensinne bli utlært, og den som tror han kan alt, er den som har mest igjen å lære. 

Den friske hesten

Dersom du i tillegg tar deg god tid til å bli kjent med hesten din i frisk tilstand, har du en del referansepunkter å forholde deg til om noe skulle begynne å skrangle. Vit hvordan den beveger seg; står, rygger, løper, svinger og går – fortrinnsvis uanstrengt, med lik vekting på og aksjon i alle 4 bein – , hvordan beina kjennes ut  – fortrinnsvis tørre, evt. med likesidig fylling i for eksempel bakbeina, uten varme, uvanlig kulde eller harde kuler – , hvordan musklene kjennes ut – fortrinnsvis avslappede, uten ømhet, hardhet eller spenning, som kan komme av overbelastning eller feiltilpasset utstyr –  og så videre.

Det er heller ingen ulempe å kunne litt om haltheter/urenheter i forhold til diagnostisering. Som en tommelfingerregel forekommer støthalthet som regel fra problemer i nedre deler av beinet, mens fremføringshalthet (forkortede steg) ofte arter seg fra øvre deler. Forbeinshalthet avsløres lettere i longe ved å se etter støttehalthet på innvendige forbein og fremføringshalthet på utvendige. Haltheter kan også stamme fra problemer i rygg, kryss, nakke eller tenner. Det er viktig å være sikker i sin sak når det kommer til hva som forårsaker problemet, for å unngå ren symptombehandling. Det er ikke sikkert at din egen bestemmelse om bokshvile et par dager er tilstrekkelig. Plag heller dyrlegen din en gang for ofte, fremfor å plage hesten!

Den nye hesten

Hva som har hendt din hest innen den kom i ditt eie, kan du gjøre fint lite med. Eller? Investerer man i en grundig undersøkelse av hestens fysikk, enten ved kjøp eller senere, vil grunnlaget for å forebygge potensielle problemer være større. I tillegg til bøyeprøver, kan røntgenbilder av bein, rygg og nakke, samt en skikkelig tannundersøkelse, avsløre hvorvidt det er enkelte belastninger man skal unngå å utsette sin hest for.

Enkelte vil kanskje synes det er vel drøyt å røntge en frisk hest, men tenk samtidig på hvilken investering dette kan være i fremtiden både for hesten din, deg og din lommebok. Legg også merke til eksteriørmessige svakheter, som f.eks. sabelbeinthet, karperygg eller liknende som kan gi en ekstra fare for belastningsskader. Tren og bruk hesten med eksteriørmessige feil og gamle skader i bakhodet!

Equiterapeutens tanker

– Skjeve bekken og «låsninger» i ryggen og nakken er noe av det mest vanlige jeg behandler. Årsakene kan være mange, feil tilpasset utstyr, feil pilot, fall, vridninger, hormonelle problemer, gamle frakturer, og genetisk skjeve kryss er noen av årsakene. Om bekkenet er skjevt eller det er en låsning i ryggen eller nakke, vil den skape en avlastning, – som oftest på diagonalen fram, som gjør at det er der problemet først oppdages. Deretter går det videre rundt.

Mange hester er sprøytet gang på gang i frambena uten resultat. Da må man begynne å tenke annerledes og heller ta kontakt med noen som ser helheten. Man bør heller ikke være fremmed for å sjekke sin egen kropp. Er den skjev, vil hesten også avlaste dette og bli skjev, forteller May-Lis Ekstrøm Hoel. Hun er equiterapeut, og driver Behandlingsstallen i Eidsvoll der hester tas i mot for blant annet oppstalling og behandling, og mennesker for kursing i ulike tema.

– Mange ganger blir man litt blind på sin egen hest, og man legger ikke merke til forandringer som kommer over tid, poengterer hun.

Bruk tid og gjør det gradvis

De fleste trenere eller hesteeiere vil ha et noe ulikt treningsopplegg eller ambisjonsnivå for sin hest. Det er viktig å ha i bakhodet hva din nye hest har vært vant med av trening innen den kom i ditt eie, for å kunne omskolere den til ditt bruk og dine treningsmetoder. Strengt tatt kan man si at alt er omskolering – fra en ny treningsform eller ny sal, til nytt underlag eller ny smed.

Omstilling krever tid og gradvis overgang. Dette gjelder spesielt dersom du bokstavelig talt ønsker å omskolere en hest fra én gren til en annen. Kunnskap om treningsmetodene hos forrige trener/eier, kan bistå deg til å lage et gradvis treningsopplegg mer i retning dine metoder og ditt bruk, uten unødige skadeopphold underveis. Overvekt hos hesten, som er en ekstra belastning på hele systemet, burde også angripes med varsomhet. Selvfølgelig kan det være fristende å tenke «her må det bygges muskler, det er bare å sette i gang med klatringen». Men både kropp og psyke kan trenge en del tid til å venne seg til uvant trening –  tenk selv hva som kunne skjedd med deg dersom du plutselig skulle legge ridning på hylla, og gå over til målrettet tennistrening sju dager i uken.

Underlaget

Hoven og underlaget
Treningsunderlaget er av stor betydning for spesielt det muskelløse beinapparatet til hesten. Hoven er en avansert konstruksjon som absorberer inntil 95% av støtet fra bakken, og det som ikke kan tas opp her, affekterer det øvrige. Dette tilsier at høvene ikke er noe du legger i hendene på hvem som helst. En ubalansert hov vil fordele et ubalansert trykk oppover i hesten, som igjen kan være svært uheldig over lengre tid, da skjevheten forplanter seg.

– Feil beskjæring og skoing kan gi et alvorlig problem frem i tid, så det lønner seg alltid å spandere på seg en god og faglært hovslager, og allerede fra hesten er føll. Her kan millimeter være avgjørende, sier Ekstrøm Hoel.

Nye metoder innen skoing

Men skoing er ikke lenger bare det det engang var. Norsk Hovslagersenter (heretter NHS) i Fredrikstad er blant de som har startet med bevegelsesanalyse av sine firbeinte klienter. Et høyhastighetskamera fanger opp uregelmessigheter i bevegelsene, av typen som det blotte øye ikke kan få med seg. På sin nettside forteller de at det ofte er overraskende små forandringer som skal til – både i skadelig og gunstig retning. Sprøyting kan kanskje unngås, ifølge NHS, dersom man utreder slike problemer gjennom et tverrfaglig samarbeid med veterinær og kiropraktor/massør, i tillegg til hovslager. Poenget er vel først og fremst å oppdage problemet tidlig nok.

• Sener, ledd og underlag
  Jo hardere underlag, desto mer støt skal dempes. Det vil si at trening på svært hardt underlag burde foretas med forsiktighet. På en annen side vil senene tøyes og belastes ytterligere, jo mykere underlaget er. Husk at hesten er et steppedyr, og i utgangspunktet ikke konstruert for å bevege seg i myk sand. Altså er et fjærende, støtdempende underlag type god ridehusbunn å anbefale til daglig bruk – med variasjoner mot hardere underlag for styrking av sener, og eventuelt mykere ved hov- eller hovbrusk/draktbruskproblemer.I alle tilfeller krever spesielt harde/myke underlag solid oppvarming, slik at beinapparatet er klargjort for å ta imot belastningene det blir utsatt for. Trav på asfalt kan være både svært styrkende ved riktig utførelse, og svært ødeleggende ved feil. Ujevnt underlag fungerer på samme måte. Dette kan være gunstig i forhold til turer i skog og mark såfremt hesten har lært å passe beina sine på en forsvarlig måte, mens det er svært uønsket på en ridebane!

 

• Underlag i paddock og boks
  Samtidig kan det være en ide å skjenke underlag i paddock og boks en tanke, der hesten tross alt står og går inntil 24 timer i døgnet. Et fast, men fjærende underlag er fordelaktig i boksen – mengder av løs strø medfører i verste fall at hesten «henger i senene» og belaster seg mer enn nødvendig. Hesten din veier mer enn deg, og dermed vil underlaget den opplever som noe mykt føles noe fast for din del – akkurat som tyngre mennesker behøver hardere madrasser enn lettere. Dersom det er vanskelig å opprettholde et stabilt godt underlag i boksen, kan det være en løsning å investere i selvdrenerende boksmatter av gummi. Dette gir som en bonusbesparelser i strø og møkking.En flat paddock hele dagen lang gi hesten lite utfordringer, både mentalt og fysisk, og kan kanskje medføre flere skader enn nødvendig – som følge av blant annet kjedsomhet. Ekstrøm Hoel har god erfaring med å la ridehester gå i kupert terreng utendørs, hvor de både lærer seg å bli flinkere til å sette beina, samtidig som de blir fysisk mer forberedt på utfordringene vi gir dem i treningen. Ulendte områder trener også hestens toniske muskulatur, som støtter leddene. Et kupert uteområde har i tillegg gjerne en bedre naturlig drenering enn et flatt «frimerke», og sparer dermed både bein og kostnader til grus o.a. vedlikehold. Amerikansk forskning viser at hester som går døgnet rundt ute på store områder, ofte har høyere beintetthet enn individer som står mer på boks. Utegangshestene – som i studien ikke ble trent – hadde også bedre kondisjon enn de oppstallede hestene som fikk lett trening 5 dager ukentlig. Det vil si, individer som beveger seg mye i ulendt terreng styrker ikke bare muskler, ledd og sener – de får også et sterkere skjelett.

Treningens mange fasetter

Det velbrukte uttrykket «å skynde seg langsomt» er kanskje fortsatt en god rettesnor, muligens hvis man stryker ord nummer to. Dersom hesten er utrent, eller ung, er dette spesielt viktig. Forventer man for mye for tidlig i unghestens vekstfase utsettes kroppen for belastninger den ikke er klar for å tåle. Om unghesten begynner å «bli vrang» helt uten videre under treningen, har det ikke nødvendigvis noe med lydighet eller tenåringsopprør å gjøre.

Hesten vokser litt i rykk og napp; kanskje den har voksesmerter, tannfelling eller enkelt og greit er overbelastet. Enkelte individer har en veldig arbeidsvilje som ikke står i stil til fysisk modenhet for oppgavene, og i slike tilfeller er det fort gjort å la seg rive med som trener. Det gjelder å finne en balansegang mellom å opprettholde motivasjon og treningsvilje, samtidig som man ivaretar og tar hensyn til vekst og gradvis oppbygning. Å legge en langtidsplan med et mål for hva du ønsker med sesongen, kan være til hjelp. Hvor er dere nå, hvor vil du, og hva skal til for å komme seg dit? Husk at for høye mål kun fører til frustrasjon eller overbelastning. Skader er ikke bare en forsinkelse som burde unngås, men kan også bli en potensiell svakhet å ta hensyn til livet ut.

Verdt å vite

• Korrekt kontra inkorrekt trening
  Ikke all trening er god trening. Som tidligere nevnt er ikke hesten laget til å gjøre jobben vi ber den om å utføre (selv om øvelsene faller den naturlig, minus en mer eller mindre velbalansert potetsekk på ryggen). For at for eksempel dressurøvelser skal være styrkende eller løsgjørende, må de utføres på riktig måte – eventuelt er de bare ødeleggende. Uheldige vridninger, tverringer eller skjevbelastninger av ledd, virvelsøyle eller muskler forekommer kanskje spesielt mye i feilaktig utførte sidebevegelser (i begrepets videste forstand) på lett mot middels nivå. Er du usikker på hvordan en øvelse skal utføres, kan du for eksempel lese «Veiledning for dressurdommere» på Rytterforbundets nettsider. Unngå å trene kun på egen hånd, da er det lett å ri seg inn i sin egen verden.En hest som konsekvent går på forparten, med halsen i en vakker bue og bakparten hengende etter i et annet ridehus, vil nødvendigvis før eller senere trolig få problemer med slitasjeskader i nettopp forbeina. Nærmere 75% av hestens vekt, fra naturens side, hviler på forbeina. Når vi i tillegg setter oss opp, gjøres saken enda verre. Dressurens overordnede mål er å bringe hesten nærmere 50/50 på for- og bakpart, hvilket naturlig nok er en jobb som tar en årrekke med korrekt utdanning for begge halvdeler av ekvipasjen.Dette kan man sådan kalle «dressur for hestens skyld» – ikke omvendt. Med hensyn til sprangtrening kan det være greit å unngå å hoppe på hestens maksnivå (for eksempel 120 cm) mer enn en gang i uken, kanskje spesielt på grunn av belastningen forbeina utsettes for i landingen. Varier heller med bom/cavalettiarbeid, eventuelt gymnastikkhopning eller hopning av lavere hindre i terrenget. Ved å følge den berømmelige utdanningsskalaen (takt, løsgjorthet, kontakt/ettergift, schwung, rettstilling og samling – i den rekkefølgen), uansett gren, kan man også hjelpe seg selv og hesten med å forbedre holdbarheten. Husk at denne skalaen snarere fungerer som et kjede; den er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd.

 

• Variert trening vil (samt også variert bruk av utstyr) belaste hestens muskel/skjelettapparat på forskjellige måter. Korrekt, men ensidig trening kan strengt tatt også føre til slitasjeskader – da de samme områdene belastes på samme måte, igjen og igjen. I tillegg vil systemet da være mindre rede til å møte andre utfordringer senere – for eksempel med hensyn til ’omskolering’, tidligere nevnt. En dressurhest kan ha godt av å hoppe litt gymnastikk en gang i uken, klatre litt i terrenget eller liknende for å belaste kroppen litt annerledes enn vanlig.

 

• Det fysiologiske grunnlaget
  På tvers av gren eller sport, vil øvelser/aktiviteter med stort leddutslag eller svært samlende øvelser belaste muskel- og skjelettapparatet mer enn løsgjørende øvelser, i alle tilfeller korrekt utført. I en feilaktig utført travøkning (på forparten), for eksempel, vil den dype bøyesenen i forbeina utsettes for en liknende belastning som ved landingen etter et hinder (hesten lander alltid på ett forbein) – i hvert steg. Generelt sett tærer krevende øvelser, som bratte sidebevegelser eller store hindre, mer på hestens fysikk og psyke, og man burde være sparsom med gjentakelser. For mange er de likevel ikke til å komme utenom, og riktig utført gagner de hesten.

Spørsmål man bør stille seg

Spørsmålene man kan stille seg selv er i så fall: er hesten oppvarmet nok til å kunne utføre disse øvelsene? Er hesten sterk nok til å kunne utføre disse øvelsene, i hvilken grad og over hvor lang tid? Er man usikker, ber man heller om for lite enn for mye. En hest som er knallstiv dagen derpå etter en overtrening, er ingen motivert hest for kommende treninger. Husk at musklene «ødelegges» litt ved en trening – det må de gjøre, for å kunne bygge seg opp og utvikles videre – og behøver tid for å restituere seg igjen og fungere optimalt – jo større belastning de er utsatt for, jo lengre tid behøver de.

– De aller fleste toppryttere kan ha en fordel å lære seg mer om hvordan muskulaturen på hest fungerer og hva som er riktig trening kontra nedbrytende trening, sier Ekstrøm Hoel. Hestens fôropptak er også blant faktorene tett sammenbundet med ytelsesevne og skadeforebyggelse.   – Jeg mener man må søke faglig hjelp til å utforme en fôrplan, da de aller fleste hester blir fôret på «skjønn» og ut i fra hva nabohesten får. Det bygger ingen fremtid. Uten riktige næringsstoffer, kan man ikke bygge en hest som skal holde i fremtiden, uansett hva man enn gjør riktig deretter.

Viktigheten av fôring

– Uten riktig fôring klarer heller ikke hesten som idrettsutøver å kvitte seg med slaggstoffer som blir liggende igjen i de ulike cellene, og med det har de mindre muligheter for å fungere optimalt. Når man i tillegg trener hesten maksimalt, med høy puls og påfølgende melkesyre, er ikke skader til å unngå, poengterer hun. Anaerob trening (uten oksygen) trenes kun med forsiktighet, eventuelt med en god grunn, ettersom dette alltid medfører stivhet – dvs. vær forsiktig med å ri til hesten din hiver etter pusten. Hyppige skrittepauser (pustepauser) og forståelse for sin hests fysiske begrensninger – kontra dens arbeidsvilje, som kan være høyst variabel mellom individer – kan forhindre dette.

Tenk på dette

• Ta vare på leddene
  Husk at musklene utvikler seg raskere enn skjelettet. Hesten din har kanskje blitt i svært god form det siste året – men ledd og sener kan bruke 2-3 ganger så lang tid på å bygge seg opp som en muskel. Slitasjeskader i ledd er tilsynelatende vanligere enn muskulære skader, og bruker samtidig vanligvis lengre tid på å gro. Derfor er det selvfølgelig viktig å trene opp skjelettmuskelsystemet (de viljestyrte musklene) for å støtte leddstrukturene i størst mulig grad, i tillegg til å tenke på tonisk muskulatur som tidligere nevnt.

 

• Blodomløp er alfa og omega for at leddene skal fungere optimalt. Leddbrusken krever gjennomstrømning av leddvæske – altså i utgangspunktet, bevegelse – for å kunne fungere som støtdemper. Anaerob trening medfører at leddene ikke får tilstrekkelig «smøring» av blodsirkulasjonen, og burde derav utøves med forsiktighet og gjennomtenkt oppvarming. Dermed er det viktig å ha bevegelsestrening i bakhodet – også for stive hester. Et ledd som brukes kun på én måte, vil etter hvert stivne i de andre retningene. Ta også hensyn til streng, norsk vinter – i kaldt vær kan leddene behøve enda mer oppvarming, med mindre belastning (eks. en rytter) enn på mildere dager. Ha også i bakhodet hvilken belastning ryggvirvlene utsettes for under ridning generelt – det vil si rytterens tyngde, i forhold til hestens bæreevne og den ridde form.

 

• Et tankekors om ryggsøylen
  I en studie gjort av Maksida Vogt, vises det til at brorparten av de flere hundre hestene som ble røntget i undersøkelsen hadde forandringer av mer eller mindre alvorlig grad i ryggsøylen – og dette i forholdsvis ung alder. Vogt konkluderer blant annet med at dette skyldes ridning over for lang tid (spesielt der hesten jobber med senket rygg), med for høy belastning, i forhold til hestens alder og opptrente styrkenivå. Hun påpeker at ryggraden kan senke seg inntil 4 centimeter under vekten av en normalt, slank voksen person under ridning utenom samling.Med andre ord øker faren for slitasje på torntappene, og igjen for f.eks. sykdommen kissing spines. Hun hevder videre at en rideøkt ikke burde vare mer enn i høyst ett kvarter på en godt trent hest, og da kun i en samlet form. Den ikke helt ukjente Alexander Nevzorov innehar en liknende tankegang. Mange vil nok synes dette er et ekstremt standpunkt, men det er likefremt et lite tankekors i forhold til hvordan vi belaster hestens rygg – kanskje noe av det viktigste den har, i forhold til å kunne fungere som ridehest. Om ikke annet, kanskje det er vel verdt det – for både hesten og din egen mosjon – å leie mens du skritter opp og ned til trening, fremfor å sitte på?

 

• Etter trening
  Etter endt (hard) trening kan det være en idé å kjøle ned beina hvis årstiden tillater det, for eksempel med kaldtvannsspyling i minst 15-20 minutter eller ved bruk av et kjølende liniment. Enkelte hevder at magnetbandasjer og liknende kan ha gunstig effekt for å øke blodgjennomstrømningen til ønskede områder, og dermed påskynde helingsprosesser om nødvendig. Dette kan da for eksempel brukes som stall-/nattbandasjer eller dekken. I alle tilfeller; husk å skritte ordentlig etter endt trening. Tilstrekkelig nedvarming over minst 10 minutter (gjerne 15-20, avhengig av hvor hard treningsøkten har vært) hjelper til med å transportere slaggstoffer ut av musklene, og forebygger dermed noe av faren for overbelastningsskader.

• Utstyrets betydning
  Har du en hest som er uforsiktig med beina sine (stryker seg, tråkker seg) kan det være en ide å ri med skikkelig beskyttelse på beina som kan bidra med å ta av noe av støtet, samt forhindre sårdannelse, fremfor å tenke at det er noe den må lære seg av med «på den harde måten». Den harde måten kan fort bli en sykehistorie, spesielt dersom det er (gress-)brodder i bildet. Tykke neoprenkopper fås rimelig de fleste steder, og beskytter trolig noe bedre enn f.eks. tynne gummikopper.Ellers kan ukorrekt tilpasset utstyr skape store problemer over tid, likegyldig hvor korrekt selve treningen er utført.

Utstyr

– Hvis hesten går med en dårlig sal, vil den uansett gå og avlaste deler av kroppen for å unngå smerte. Dette vil tilslutt enten låse deler av ryggen, eller hesten vil begynne å halte.  Om man ignorerer signalene, vil den lære seg å bevege seg på en feil måte og avlastningsskader er et faktum. Vi bør i denne forbindelse huske at hesten i utgangspunktet er som kjent ikke laget for å bære en rytter på ryggen, så det i seg selv er jo en belastning. Det er derfor viktig å ta individuelle hensyn, samt optimalisere forholdene enten det er trening, fôring eller utstyr, nevner Ekstrøm Hoel. Kanskje like viktig er det at hesten beveger seg riktig under salen –  det vil si løfter ryggmuskulaturen slik at skjelettet ikke tar all belastningen. Frem til dette er det faktum, kan det være besparende å ri mye i lett sits, for å fordele trykket over hele salen fremfor ett punkt på ryggen/skjelettet (der rytteren sitter).

Variasjon

Variasjon kan kanskje være nok et nøkkelord i forhold til forebygging av belastningsskader, i tillegg til kunnskap/kjennskap. Ved riktig variert trening, gjerne også variert godt underlag og variert bruk av riktig tilpasset utstyr fordeles belastningen mellom de ulike delene som kan ta skade av treningen, og sannsynligheten er større for at de får restituert og styrket seg fremfor å bli «overbrukt» inntil det uheldige. Sørg for at hesten er i tilstrekkelig fysisk stand (både varmet opp og bygget opp, med hensyn til muskler, sener og ledd) til å utføre oppgavene du skal i gang med å gjøre. Det kan lønne seg å gå langsomt frem der du er usikker. Ved å legge opp en langsiktig dag-til-dag treningsplan, med et mål i den andre enden, blir det kanskje lettere å få struktur i variasjonen og (opp)treningen.

– En hest er en utgiftspost. For at den ikke skal blir enda større må man hele tiden følge med, både i tiden og på hesten sin. Man må balansere mellom eget ønske og hestens behov. Slik tror jeg man unngår de store utgiftene til veterinærer eller rekonvalesens. Forskning og erfaring går hånd i hånd. så mitt håp er at vi må være mer åpne til å lære av våre feil, lytte mer til hverandre og støtte forskning. Kanskje kan vi bli enda flinkere til å søke hjelp om det er noe vi ikke vet eller kan, slik at hesten ikke blir vår egen «forsøkskanin», avslutter Ekstrøm Hoel.

Kilder

• Hestens stell og helse – leksikon for hesteeiere (av John McEwen, Landbruksforlaget)
• Skadefri hest – forebygg skader og oppretthold god helse (av Amanda Sutton, Landbruksforlaget)
• Unghester (av Ingrid Andersson og Charlie Lindberg, Landbruksforlaget)
• Norsk Hovslagersenters nettside (www.norskhovslagersenter.no/bevegelse.html, tilgjengelig per september -09).
• «Harm of riding study» Maksima Vogt, 2008. Mer info: www.academialiberti.de
• Ridsport nr. 13-2009 («Storbeten ger bra hästhalsa», av Kim Lundin – basert på en studie av Patricia Graham-Tiers, Virginia, USA).

Takk til

• May-Lis Ekstrøm Hoel, Diplomert Equiterapeut ISHU
• Matthias Fach, veterinær
• Ellen Schmedling, veterinær
  – for kontroll og faglige bidrag