Det var kamp om plassene da veterinær Maria Terese Engell skulle fortelle om sitt nye doktorgradsarbeid, som er et samarbeidsprosjekt mellom SLU, UiO og NTNU.
(Se video fra pilotprosjektet nederst i artikkelen.)
Dyrlegene i Norderhov inviterte 28. mars til temakveld med Engell, som er utdannet veterinær fra Szent Istvan-univesitetet i Budapest. Etter studiene har hun jobbet som klinikkveterinær på Bjerke dyrehospital og hesteklinikken på Norges Veterinærhøgskole. I 2011 begynner hun på en fireårig doktorgrad ved Sveriges Landsbruksuniversitet (SLU) for å dokumentere og utvikle ridetekniske ferdigheter hos rytteren og dens effekt på hesten. Doktorgraden er et samarbeidsprosjekt mellom SLU, Universitet i Oslo, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, posturolog Håvard Engell og Gymnastikkhøgskolen i Sverige.
Lidenskap
– Jeg har en lidenskap for hest og halthetsdiagnostikk. Det er det som har gjort at jeg har startet med dette prosjektet, fordi jeg alltid har følt at vi veterinærer har hoppet over en stor del av faget vårt. Når vi utreder haltheter trenger vi også kunnskap som tar rytteren i betraktning. Vi jobber med prestasjonsindivider og halthet, men så tar vi ikke med den store ryggsekken som sitter på toppen, forteller Maria Therese.
Hun har med sin ballettfaglige bakgrunn alltid vært fascinert av bevegelse. I tillegg har hun en far som har vært ansatt på Toppidrettssenteret i 25 år, og som har jobbet med tretti forskjellige toppidretter med fokus på koordinasjon, kroppsholdning, balanse, styrke og stabilitet. Håvard Engells mål har vært å se hvor dyktig hvert enkelt individ kan bli innenfor hver idrett. – Ingen har holdt på med dette når det gjelder hest, men nå er det tid for at vi begynner å jobbe med dette også innenfor ridning, sier Maria Terese.
Pilotprosjekt
Bakgrunnen for doktorgradsarbeidet er et pilotprosjekt som ble gjennomført i 2010 i samarbeid med SLU og UiO. Testene ble utført av dressurytterne Mette Ono Njøten og Siv Morberg.
Allerede i 2009 ble Håvard spurt om å jobbe med rekrutteringslandslaget i dressur, og da kastet Maria Terese seg med. Målet var å bedre rytternes balanseferdigheter, og ønsket var å finne ut hvor bra hest og rytter kan samarbeide dersom begge parter er i balanse. – Vi krever enormt mye av hesten vår – den skal gå samlet, være rytmisk og utføre en rekke kompliserte øvelser, men hvor mye krever vi egentlig av rytteren? spør hun.
Håvard og Maria Terese begynte å jobbe systematisk med rytterne for å oppnå en fysiologisk kroppsholdning og et balansert rideteknisk bevegelsesmønster. Rytterne ble testet innenfor balanseferdigheter, styrke og stabilitet. Selve treningen av rytterne for å utvikle spesifikke ridetekniske ferdighetene foregikk uten hest. De ble trent på balansematter og balansestoler som kan simulere ridning.
– De har alle funnet sine styrker og svakheter. Og jentene har følt at de har prestert mye bedre etterpå, basert på kun få treningssamlinger. Vi har jobbet uten hest og på krevende balanseinstrumenter, for å utvikle de ridetekniske ferdighetene som vi mener er viktige, sier Maria Terese.
Transport av bevegelse
– Det er ikke bare setet som kommuniserer med hesten. Det som skaper kommunikasjonen er hvordan vi orienterer ryggsøylen vår. Feil i hodet forplanter seg helt til føttene, men dette går også begge veier. Salpadsensoren gir oss god informasjon om hvordan trykket er nedi salen, men ikke hvordan rytteren har valgt å orientere segmentene videre oppover. Derfor er vi avhengig av å bruke instrumenter som kan gi oss spesifikk informasjon om hvordan akslerasjonen og posisjonen til ryggsøylen og hodet er i tillegg.
Teamet jobbet utifra en hypotese om at ryttere drar med seg det ubevisste bevegelsesmønsteret sitt inn i alle situasjoner. Om vi sitter, går eller rir, så plasseres ryggsøylen på samme måte. – Og gjett hva vi fant? Vi fant akkurat det samme bevegelsesmønsteret. Når rytteren setter seg på en balansestol, så har hun akkurat de samme skjevhetene som når hun rir, forklarer Maria Terese.
– Å ri er veldig komplisert. Det å gå krever at vi koordinerer ca 600 muskler, så da kan man tenke seg hvor mange som må koordineres når vi rir. Dette koordineres i det ubevisste, altså noe vi ikke kontrollerer når vi sitter og rir. Skal vi bli dyktige i en ting og lære oss å koordinere kroppen optimalt for den enkelte idrett, så må vi ned på et helt grunnleggende nivå. Vi er nødt til å utfordre systemet vårt ved å balansere på et bein, lukke igjen øynene – rett og slett trene uten hest for så å dra med oss disse ferdighetene opp på hesteryggen igjen. Dersom du klarer å trene opp kroppen din til å bevege seg annerledes når du står og går – så vil du etter hvert klare å ta det med deg på hesteryggen.
Behov for terminologi innen veterinærmedisin
Fra et veterinærmedisinsk synspunkt etterlyser hun også en bedre forståelse av begrepene vi bruker om ridning, som samling, bæring, takt og tempo. Hun mener det er behov for en terminologi. – Hva er ridning? Hva er det vi gjør når vi rir? Hva er opplevelsen for oss? Jeg ønsker å definere begrepene, spesielt innenfor veterinærmedisin, så vi alle vet hva vi snakker om når vi nevner disse tingene.
Dette er også en av årsakene til hennes valg av samarbeidspartnere. Med seg på laget har Maria Terese et veterinærteam fra Sverige som forsker på biomekanikk hos hest og en idrettsfysiolog fra NTNU. I tillegg har hun fått med seg musikkvitenskapelig institutt på Blindern, for å kunne si noe om takt, rytme og tempo.
Hva er en dyktig rytter?
Det er dette de skal bruke fire år på å beskrive, men Maria Terese sier at deres teori om en dyktig rytter er en rytter som er til minst mulig hinder for hestens bevegelsespotensial og som har et symmetrisk bevegelses- og belastningsmønster. – Jeg er helt sikker på at en skjev ryggsekk vil forplante seg til skjevheter hos hesten. Samtidig må en rytter lære seg å skape bevegelsesimpulser i hesten på riktig tid og sted, rytteren må lære seg å bli proaktiv.
Proaktiv
Hun trekker frem fuglen som et eksempel. En fugl skal ikke gjøre noe annet enn akkurat det den er bygd for å gjøre. Det stiller seg annerledes med hesten.
– Hesten skal løpe fortest i verden, hoppe høyest i verden og danse best i verden. Det skal den klare, og også med en ryggsekk på toppen som ikke alltid henger med. Vårt mål må være å hindre den minst mulig. Vi må ha minimal forskyvning av kroppsmassen vår, og kroppsmassen må følge hesten. En god rytter kontra en dårlig rytter, er en rytter som klarer å følge hestens bevegelser og henger mest mulig med takten til hesten.
– Skal vi lære hesten til å bli enda bedre, må vi bli proaktive ved å være med på å skape nye bevegelser i hesten slik at den blir mer presis. Det krever mye jobb for å få balanse, styrke og stabilitet. Når vi har en kroppsmasse som er ute av balanse, bruker vi de store muskelgruppene våre. Det vil si global musklatur som arm-, mage- og lårmuskler, de musklene vi som regel blir veldig støle i. Men for å skape god balanse, så er kroppen vår bygd på den måten at hvis vi klarer å finne riktig kurve på ryggsøylen vår, så bruker vi ikke dem i det hele tatt. Da bruker vi kun stabilisatormuskler, de som ligger helt tett inntil ryggsøylen vår og som styrer hver enkelt virvel inn i riktig posisjon. Skal man lære seg å balansere ideelt, så må den kroppsholdningen opp på hesteryggen.
Hva med veterinæren?
– På Veterinærhøgskolen jobber jeg nesten utelukkende med haltheter. De fleste som kommer dit er ikke hester som er fire til fem grader halt. De fleste viser kun haltheten under rytter. Vi jobber ikke lenger med å forbedre skadeproblematikk, vi jobber med prestasjonsindivider og forebygging. Vi påvirker hesten så mye at vi er nødt i en veterinærmedisinsk sammenheng å ta med individet som jobber med hesten. Da er vi nødt for å ta med alle faktorer som påvirker hesten vår, som rytteren. Det er ikke et mål at veterinæren skal kunne bli rideinstruktøren, men kunne få en indikasjon på om ridningen er årsaken til at rytteren opplever hesten som vedkommende gjør. Målet med doktorgraden er å skape kunnskap om noe vi ikke har så mye kunnskap om enda.
– Behovet for terminologi er også en av del av det. Hva er samling? Mange mener noe om det, men det har aldri blitt definert ordentlig. I veterinærmedisinsk sammenheng er dette et problem. Hvis det kommer en rytter og sier at hun har store problemer med samlingen i galopp, og hennes oppfatning av samling er at hesten går under loddrettplan og legger seg på frampart og blir stutt i bakbenssteget, så skjønner jeg utgangspunktet, men da er det ikke samlingen som er et problem, men hvordan rytteren rir hesten. Når vi i utgangspunktet ikke snakker samme språk, så har vi et grunnleggende kommunikasjonsproblem.
Slik skal studien gjennomføres
Teamet planlegger å teste 20 til 25 av verdens beste dressurryttere. De skal testes med og uten hest, for å klassifisere hvilke egenskaper de har som gjør at de rir på den måten de gjør. Hvilken balansestrategi velger de som ryttere? Er de symmetriske? Rytmiske? Deretter skal studentene på Hippologistudiet i Sverige trenes og testes igjennom seks måneder. Målet er å kunne definere hvordan vi skal utvikle spesifikke ridetekniske ferdigheter på best mulig måte, definere sitsfeil og kunne skape et verktøy for veterinærer og instruktører slik at vi kan på en enkel måte få informasjon om rytterens påvirkning på hesten.
Kun for dressurryttere?
Maria Terese forklarer at grunnen til at det er dressurrytterne som er valgt ut, er fordi det var den gruppen ryttere de i utgangspunktet begynte med. Målet er ikke å klassifisere sits kun for dressurryttere, men for hvilken som helst rytter. Et sted må man starte.
Hva kan man gjøre selv som rytter?
– Det å i utgangspunktet bli mer bevisst på hvordan man står og går kan være viktig for å skape en grunnplattform for hvordan man rir. Se deg selv i speilet, sier Maria Terese. Hun presiserer også at man kan kjøpe balanseinstrumenter billig på nettet som man kan leke seg med, og understreker at det er lite galt man kan gjøre. Men hun påpeker at dette også ikke er noe man endrer veldig raskt. Det er en bevisstgjøring av egen kropp, holdning og bevegelsesmønster som skal til. At man i det hele tatt begynner å tenke på det og får en bevisst holdning, gjør at man blir mer balansert. Å tenke og fokusere på rytteren er utgangspunktet for en mer balansert og harmonisk ekvipasje.
Vil du lese mer om prosjektet? Besøk www.rytteribalanse.no.
Videoen er produsert av www.citomedia.no.
Be the first to comment