– Det er for dyrt å ha oppdrettet hjemme, gjøre alt selv og ikke samarbeide! Det sier Jonas Persson, som er ansvarlig for VDL-stutteriets virksomhet i Sverige.
Persson er aktiv innenfor avl og salg av spranghester, og er også deleier i mange topphester, blant annet den kjente hingsten Cardento. Det var en kveld i januar at flere interesserte avlere og sportsryttere samlet seg i Jönköping for å høre på hva han hadde å si. Det rapporterer svenske Hippson.se.
Persson forklarte mye om forskjellene på hesteavlen i Holland og i Sverige. En av dem er at i Sverige skal mange gjøre alt selv, mens hollenderne er spesialister. Noen føder opp hestene og setter dem så bort til innridning. Andre tar over og utdanner hesten så videre. Og når den går 130 til 140-klasser og virker lovende, vises den for topprytterne. – Alle landslagsryttere har sine egne ryttere som tar hestene opp til 130 og 140 cm, forklarer Persson. Han tror at det også i Sverige er marked for noen som kan ta fram unghestene til de nivåene på en bra måte. Han er tvilende til om det svenske konseptet med unghestkonkurranser er optimalt for å få fram en Grand Prix-hest, og mener det er for fristende å vise fram en bra hest «overalt» og at det er lett å brenne de lovende hestene.
Utdannelse av en bra hest lønner seg alltid, poengterer svensken – selv om det kan virke dyrt i øyeblikket. Samtidig gjelder det å forstå at ikke alle salg kommer til å gå med gevinst. Ikke alle hester når hele veien, uansett stamtavle eller satsning på utdannelsen. Han forklarer også at det er viktig å finne de som kan mer og lære så mye som mulig fra dem. I Holland handler mentorrollen mindre om penger, men mer om å hjelpe neste generasjon så langt som mulig.
Persson har mange ideer om hvordan den svenske avlen kan forbedres. Blant annet peker han på uviljen til å høre og lære av andre, f.eks. VDL. – Til tross for at VDL har fire hingster blant de ti høyeste rankede i den svenske BLUP-indeksen for sprang er deres erfaring ikke verdt mye i svenske øyne, mener Persson.
Han poengterer også at hoppene blir bare viktigere og viktigere. KWPN kikker på 60 til 70% av hoppens egenskaper for å bedømme en hest. I Holland er avlshoppene bondens stolthet, og de har en utrolig erfaring med dyr og viser gjerne opp og forteller om sine øyenstener. – De kan virkelig hest, sier Persson. Et vanlig scenario i Sverige er hobbyrytteren som rir hoppen sin opp til 120 – 130 cm. Når hun så senere skader seg blir hun bedekket. Disse oppdretterne har ifølge han vanskelig for å ta til seg råd og kritikk , og det blir lett mye følelser innblandet i avlsbeslutningen. Til og med de erfarne oppdretterne fra VDL har innsett dette og har i mange tilfeller gitt opp forsøkene med å gi råd i Sverige. – Alle går sin egen vei her, uansett hvilke råd de får. Persson påpeker viktigheten av å kunne se både styrker og svakheter hos et individ, og ikke ta det personlig når egen hest får negativ kritikk.
– Kan vi ikke se svakhetene, kan vi heller ikke bli store.
Vær den første til å kommentere