Mannen med kjepphesten

Odd Vangen mener det norsk ridehestavl trenger er mer kollektivt samarbeid og færre kjepphester. Derfor tok han med seg sin og gikk.

(Gardermoen mars 2009) Det er den siste helgen i mars og på Rica Hotell Gardermoen sitter et tredvetalls avlere i et litt klamt konferanserom dagen før Norsk Varmblods årsmøte. I fjor handlet det i stor grad om indre konflikter og sterke meninger – i år skal det handle om fag.

På fagsiden er det få i Norge som kan hamle opp med Odd Vangen. Professoren i avl har flere doktorgrader, har sittet som formann i Norsk Varmblod, vært avlsrådsleder for Norsk Hestesenter, avlsutvalgsmedlem i NV og var med å starte kvalitetsbedømmelsen i Norge i 1981 – for å nevne noe.

For øyeblikket er han utenfor alt organisasjonsliv på hestesiden, og sånn tror han det kommer til å fortsette. Det begynte med at han trakk seg fra alle verv på Norsk Hestesenter sent på 90-tallet.

– Hesteavl blir også politikk, og på et tidspunkt skjønte jeg at jeg var fagperson heller enn politiker på Hestesenteret, sier Odd. Han sa fra seg alle verv ved NHS over saken om Atom Vinter og løse benbiter.

– Det var fordi jeg mente at enten så fikk man ta konsekvenser av rådene man fikk av de man hadde bedt om råd ellers så fikk man la være, sier Odd Vangen. Etter det holdt han seg utenfor det organiserte på hestesiden helt til revisjonen av NVs avlsplan dukket opp for noen år siden. Da klarte han ikke sitte stille lenger.

Ny avlsplan
– For meg var det veldig positivt at Norsk Varmblod ville gjøre noe mer med avlsplanens innhold. Og de kjente jo presset internasjonalt. De strevde med å bli anerkjent i nabolandene. Ikke har man avlsverdier og ikke har man indekser eller databaser med sportsresultater. Og alt dette gjorde at jeg ble veldig fascinert av å bli med i dette avlsutvalget i de årene denne revisjonen ble foretatt, forteller Vangen.

Arbeidet begynte i 2004 og det aller viktigste var å få på plass hingstekåringen på Brunstad i den formen den har fått nå. I tillegg ble det utarbeidet et nytt premieringssystem for hoppekåringene og en ny 3- og 4-årstest.

– Den delen ser veldig bra ut nå. Det som jo ikke er på plass er hele den delen som går på innsamling av data. Og bruk av data til å selektere dyr, sier Vangen. Men det skal vi komme tilbake til.  Først vil vi vite litt mer om hvorfor en slik ressurs på avlsfronten bestemte seg for å stå utenfor organisasjonslivet.

– Det er et privilegium å sitte litt utenfor. Hvis jeg sitter midt oppi det så blir jo jeg like engasjert som alle andre. Og da kan man altså av og til, selv om man er forsker, bli litt blendet av at «søren, jeg har jo skrevet den avlsplanen her». Han trekker litt på det. – Og der står det sånn og sånn, og den som mener noe annet er en idiot, ler Vangen.

– Nå kan jo jeg bare snakke for meg, men sånn er min personlighet. Jeg kan klare å ha en mer objektiv rolle når jeg har det litt på avstand og ikke sitter midt oppi og føler en fullstendig identitet til den ordlyden eller den beslutningen.

Og derfor valgte han altså å gå. Etter 4 år i Norsk Varmblods avlsutvalg hvor han var med på arbeidet med NVs nye avlsplan gikk han av i fjor, samtidig med at uenigheten i avlsorganisasjonen toppet seg fullstendig rundt årsmøtet.

– Det ble litt for mange sånne diskusjoner hvor jeg også lot meg lokke ut på min egen subjektivitet, for jeg bærer også den med meg fortsatt.  Da mister du litt av objektiviteten og avstanden. Så jeg tror at det er greit sånn som det er nå, sier Vangen i dag.

Og ett år senere står han nå altså foran et konferanserom fullt av avlere dagen før årsmøtet, kun i rollen som fagmann, og skal fortelle om historien til Norsk Varmblod og trekke noen litt lengre linjer rundt arbeidet til en organisasjon han har fulgt tett i flere tiår.

Hesten vi aldri fikk
Norsk Varmblod, den gang Norsk Forening for Hesteavlens Fremme, ble stiftet i 1908. Da var det stort sett fullblodshester og etter hvert også noen hannoveranerhingster som utgjorde det norske avlsmaterialet. Så ble det ganske stille på avlsfronten når det gjaldt varmblods ridehest frem til 1960-tallet da det ble gjort et forsøk på å skape en norsk ridehest av den mer robuste typen med dølahesten som grunnlag.

En trenger ikke være ekspert på norsk ridehestavl for å se at det ikke lykkes. Dagens avlsmateriale har igjen større og større innslag av fullblod og det er grunn til å tro at de avlerne som er samlet på Gardermoen denne lørdagen ikke akkurat ønsker seg en staut, dølainspirert type når årets føll snart begynner å se dagens lys.

– Man tok denne runden med krysninger med dølahest på 60-tallet og et stykke ut på 70-tallet. Det var i utgangspunktet ikke noen dårlig ide, men det var jo ikke noen interesse eller vilje for å drive det videre. En måtte jo ha holdt på med det i tre-fire generasjoner hvis det skulle vært fundamentet for en norsk varmblodshest på norsk grunnlag. Så kunne en fått det til, men da måtte en se det i et helt annet tidsperspektiv. Du kan ikke lage en krysning mellom dølahest og varmblodsridehest og tro at det er noe som rytterne vil ha. I en periode var det en del feltrittshester som hadde aner tilbake til den norske hesten. Men jeg tviler i dag på om du i det hele tatt finner det. Det vet jeg faktisk ikke, forklarer han.

Historiske poenger
Men selv om tanken om en særnorsk varmblodshest forble en parentes i historie, mener Vangen at det er ting vi kan lære av det som har vært gjort – og ikke gjort.

– Det er noen poenger i historien som kan være nyttige, sier Vangen til forsamlingen på Gardermoen.

For på mange måter er det akkurat de samme problemstillingene som gjelder i dag som i 70- og 80-årene. For å vise dette har han gravd frem noen gamle dokumenter fra sin tid som formann. I Norsk Varmblods Årsrevy fra 1979 skriver den daværende formannen om utfordringene foreningen står overfor. Han ønsker seg bedre oversikt over avlsmaterialet, sikrere bedømmelse av individene og å stimulere konkurransemomentet og øke publikumsinteressen.

I 1981 tar han så initiativet til det som blir kvalitetsbedømmelsen. Og året etter tas det første steget mot et avlschampionat, senere Breeders.

«Fra og med 1983 vil det gjennomføres en prestasjonscup for norskfødte hester. Med basis i konkurranseresultat i sprang, dressur og feltritt på kretsnivå og høyere, skal eiere/ryttere til norskfødte hester innrapportere konkurranseresultater gjennom hele sesongen 1983…»

«…samtidig får en innrapportert resultater for avkom etter de ulike avlshingstene. Dette kan benyttes i det framtidige avlsopplegget. En framtidig databank der alle konkurranseresultater automatisk innrapporteres og hvor en direkte kan finne alle resultat til alle hester, er ønskemålet. Når skal resultatdatabanken være en realitet?»

Skriver Vangen altså i 1982. 27 år senere finnes det fortsatt ingen resultatdatabank. Hvor gikk det egentlig galt?

Professoren
(Ås juni 2009) Kontoret til Odd Vangen bærer preg av at han har mange jern i ilden og snart 40 år bak seg ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap. Og selve kontoret rommer bare en brøkdel av det han har utrettet på disse årene. Resten står i kartonger hjemme i garasjen og skal etter planen tas tak i under et planlagt friår neste semester. Da skal han skrive lærebok i avl og forsøke å samle en del av de løse trådene og tankene fra 27 års professorskap.

Selv fremstår han mer som en trendy forsker enn sånn vi kanskje ser for oss den stereotype professoren. Olabuksene kunne like godt sittet på bena til en av studentene han underviser og beltespennen er av det store slaget.

Vangen var selv en aktiv hobbyrytter i mange år, tok ridelærerkurs på Akershus festning og stod så løpet ut som ponnipappa. Med en datter godt plantet i dressuren og en på sprangbanen ble det etter hvert mer bilkjøring enn ridning på far.

– På et tidspunkt kjørte bilen min praktisk talt ut til Nesodden av seg selv, ler Vangen. Selv kjøpte han sin første varmblodshest av mannen som senere ble avlsleder for Svensk Varmblod, Jan Phillipson, allerede i 1976.

Snakker man med hans tidligere studenter er ord som utrolig engasjert og dyktig flittig brukt. Som veileder berømmes han også for å være flink til å få frem det beste i studentene.

Vangen selv har begge bena godt plantet i husdyravlen, med gris som sin spesialitet. Men det er ridehesteavlen som er hans lidenskap. Og vi har ikke sittet lenge på hans kontor før vi kommer inn på denne dataproblematikken alle snakker om i Norsk Varmblod om dagen.

Spesialbehov
I følge Vangen har norsk ridehestavl fortsatt to overskyggende mangler i 2009. Det ene er mangelen på data fra sporten, og det andre er manglende datasystem for å håndtere disse dataene.

– Der er man på et vis ikke lenger enn man var. Man bruker skjemaer og håndarbeid for å kåre og selektere og premiere, mens avlsfaget har virkemidler til tusen for å lage gode avlsverdier for en objektiv rangering av avlsdyr. Det er to årsaker til at dette ikke er på plass i Norge. Det ene er dette med identiteten på hester fra sporten og få det inn til avlen. UELN-numrene skal gjøre at dette blir riktig, men der er man ikke helt ennå. Og det andre er selvfølgelig manglende databaser på NHS til å håndtere dette. Og derfor har NV sett seg om etter andre løsninger enn gjennom Hestesenteret, for eksempel i samarbeid med nabolandene våre. Og det er litt sprengstoff i det. For på en side så handler det ikke om å bryte med Norsk Hestesenter, men det handler om å markere at en internasjonal rase må være mer oppdatert på å drive avl enn det mange er i NHS-systemet. Samtidig er det min mening at Norsk Varmblod er en del av norsk hesteavl, sier Vangen og leter litt etter de riktige ordene – Men altså, man må forstå at hver rase har sine spesialbehov.

17. mai avlsmål
«Norsk Varmblods har som mål å avle en sunn og funksjonsdyktig, typefast og edel prestasjonshest. Den skal være høystilt, korrekt, storlinjet og holdbar. Den skal ha et godt temperament, god samarbeidsvilje og lette fremadgripende bevegelser passende for dressur, sprang eller feltritt på internasjonalt nivå», står det i NVs avlsplan. Vangen kaller dette med glimt i øyet for et 17. mai-avlsmål.

– Det må vi jo ha med, men det hjelper oss ikke med å avle bedre hester. Det gjør heller ikke neste trinn som er å sette prosenter på egenskapene. Vi har jo for så vidt kommet til neste trinn også, det står jo i avlsplanen til Norsk Varmblod hvor mye vekt som skal legges på eksteriør, holdbarhet kontra prestasjoner. Men det er steget etter det som mangler, for vi har ingen avlsverdi for prestasjon, og vi har ingen avlsverdi for eksteriør. Og det er først når vi har det som tall at de skal vektes med de prosentene som står i avlsmålet. Da er vi der, sier han. – Jeg tror ikke jeg var tydelig nok på det under foredraget på Gardermoen, men det er altså nivå tre vi ikke er på ennå.

NHS eller ikke NHS?
Tidligere var alle hesterasene samlet under Norsk Hestesenter på Starum. De hadde ulike avlsmål, men det samme utstillings- og premieringssystemet. Det har også vært NHS som har håndterte alle dataene.

– Det var en veldig overdreven tro på at man skulle ha en database på Norsk Hestesenter som skulle svare på alt det her. Det går jo ikke. Vi har holdt på i ti år med dette datasystemet som heter Balder og det er fortsatt ingen operativ løsning på å få regnet avlsverdier og få inn konkurranseresultatene fra ryttersporten, sier Vangen.

Og det var forholdet til NHS som ble hovedkonflikten under det turbulente årsmøtet i 2008. Krefter innen NV hadde sett seg lei på det som ble oppfattet som et gammeldags system og ønsket å bryte samarbeidet. Resultatet ble at NHS sa opp avtalen med Norsk Varmblod i desember i fjor og at styret i NV i år fikk mandat til å utrede hva som ville være den beste løsningen i fremtiden.

– Det finnes løsninger som kan brukes, men aller først må vi rett og slett få inn data i databasesystemer sånn at de kan plukkes ut for forskning. Og så når du først er der så har vi forskere verktøy som er nokså like om det er hest eller ku det gjelder, forklarer Vangen.

Ser til Sverige
Den siste utviklingen på den fronten er at Norsk Varmblod i mai sendte to representanter til Sverige for å lære mer om hvordan svenskene har gjort det.

– Norsk Varmblod får strekke seg mot den organisasjonen de vil, men de må strekke seg mot noen som har systemene i orden som man kan bruke. Akkurat nå ser det lovende ut med tanke på samarbeidet med Sverige. Og det er jo også fordi at på forskningssiden så har vi et godt samarbeid, forklarer Odd.

Selv har han vært opponent på tre doktorgrader i Uppsala som har gått på varmblodsridehest. Han tror også at svenskene har et system som det ser ut som om det kan passe godt å samarbeide inn mot.

– Vi får nå se. Det skjer jo ikke ennå, men vi får jo håpe og tro at dette ordner seg. For all del, det er tatt mange skritt, sier Odd. Han nevner spesielt at det nå har generelt blitt mer interesse rundt avl og avstamning også blant folk i sporten.

Lite kunnskap
– Nå har for eksempel speakeren i Oslo Spektrum begynt å opplyse om avstamningen på hestene som starter. Det skjedde ikke for ti år siden at noen i sporten fortalte hvem disse hestene var etter, noe som var selvsagt for meg med min genetiske bakgrunn. Det var helt fraværende i Norge.

Og denne mangelen på interesse fra ryttersporten, eller kanskje heller kunnskap, bekymret en fagmann.

– Det kan bekymre en fordi avlsarbeid handler om kollektive løsninger og da vil jo sterke enkeltpersoner kunne skape problemer. For hvis du ser det bare fra ditt eget ståsted så er det et dårlig grunnlag for å få til et godt avlsarbeid, sier Vangen, men legger i samme åndedrag diplomatisk til at disse sterke personlighetene han refererer til for all del kan være kunnskapsrike.

– Men det handler til en viss grad om å gå i takt. Og du kan si at det er enklere for oss som driver med husdyravl for der er det stort sett fellesskapet som eiere hanndyra. For eksempel er det Norsvin som eier alle landssvinrånene. Og det gjør at man har en mye mer kontroll med avlen enn det vi naturlig nok vil ha på hest.

Et annet poeng Vangen presiserer er at de fleste hesteeiere har veldig få dyr og dermed blir nærheten til individet mye sterkere, hvilket igjen gjør det hele så mye mer personlig. Og da har konfliktene lett for å komme. Vangen forklarer det er ikke noe originalt for NV ridehest, men noe alle hesteorganisasjoner strir med.

– Nærheten til egne dyr gjør at en blir veldig opptatt av enkeltdyret. Og det er ikke bare negativt altså, men av og til så krasjer det med systemet, og da gjelder det at noen skjønner betydningen av helheten for å koble ting i sammen. Og at folk da ikke slår ut og går over i et annet avlsforbund eller vil melde seg ut eller skriver at alt er dumt med NV, sier Odd før han smilende legger til at selvsagt er det mange ting som burde vært bedre med Norsk Varmblod, som i andre avlsorganisasjoner.

– Men det er klart at det skal avlsforståelse til for å forstå viktigheten av å gå i takt og være litt lojal selv om det av og til går litt ut over egne interesser.

Nærheten til egne dyr
Men hva ser han så for seg som løsningen på de organisasjonsmessige konfliktene?

– Forskningen burde tatt det strategiske litt videre, men uten å gå organisasjonen i næringa på det politiske. Heller sørge for mye faglig input slik at man skjønner betydningen av det. Og der tror jeg faktisk at NV er satt noe tilbake i forhold til for 20 år siden, for da var det tross alt mange som avlet på en hoppe eller to som var tilknytta landbruket og de var vant til hva avlsarbeid var og de skjønte betydningen av de kollektive avgjørelser. Man må rett og slett bli enige om et avlsmål og så må du faktisk også følge det, selv om det går utover din hingst eller din hoppe.

For ellers blir kjepphestene et problem. Med for mange særinteresser blir det vanskelig å drive godt avlsarbeid, og Vangen etterlyser de gode kollektive løsningene.

– Det skal en viss kunnskap til for å forstå betydningen av å drive avl. At det er noe annet enn at jeg velger hingst til hoppa mi, gjentar han.

Men hva er så egentlig professorens kjepphest?

– Min kjepphest er i utgangspunktet å få til å kunne avle ridehest i Norge og være proffe på fag. Og for å være proffe på fag så må vi få til denne databasebiten. Det er min kjepphest. Så kan det hende at du lar deg lede ut i diskusjoner eller uvesentligheter fordi du brenner så for dette, sier Vangen før han legger til at han i hvert fall ikke har noen meninger om hingstene eller dommerne lenger.

– Jeg har jo ingen spesialinteresser på dyresida,  for jeg kjenner jo knapt noen eiere eller hingster lenger. Jeg satt i kåringsnemda og var med å kåre hingstene i gamle dager, men det er så lenge siden nå. Jeg har ingen mening lenger om for eksempel den svenske hesten er bedre eller om den dommeren er bedre eller dårligere enn den andre. Det er jeg heldigvis nokså fri for.

Men det betyr ikke at han ikke har klare formeninger om hvor veien bør gå videre for norsk ridehestavl.

– Hvis vi skal holde tritt internasjonalt så kan vi ikke bare satse på de hingstene som er utbrukte og ferdige i de andre landene.

Moteavler?
Det har vært en viss diskusjon rundt bruk av unge hingster kontra gamle hingster i hele Europa den siste tiden. Begrepet moteavler har blitt brukt om de hoppeeierne som løper etter de siste og hotteste blodlinjene uten å tenke på hvorvidt dette passer deres hoppe.

Mens her i Norge har det de siste årene også blitt importert en del eldre hingster som allerede har avlet mange årganger i andre avlsforbund. På Brunstad i år var det nesten like mange gamle hingster som unge som forsøkte seg på kåring.

– Når vi planlegger husdyravl så pleier vi å si at vi ønsker en viss andel av unge hanndyr som er usikre og ikke har produsert noe selv enda. Også skal vi ha en viss andel sikre «bankers» som har produsert noen hundre avkom og som vi vet hva står for. For å få optimal fremgang skal du altså ha en blanding av de to elementene. Men det jeg av og til har vært litt kritisk til er innkjøp av sånne gamle utenlandske hingster til Norge, for da importerer vi en genetikk som er ti-tolv år gammel. Da importerer vi nivået i Sverige eller Danmark for ti år siden og vi får ikke ta del i den genetiske framgangen som har skjedd i den populasjonen. Men hvis vi importerer en unghest så har vi allikevel den usikkerheten. Du vet ikke hva det blir og du kan risikere at hvis du satser på fløyhingsten som er en stjerne som tre- eller fireåring så kan det være en fullstendig flopp. Og det er fordi sikkerheten er mye lavere enn hvis du rangerer de ti år gamle hingstene.

– På ku så sier man for eksempel at i hver årgang trenger vi så og så mange avkomsgranskede sikre okser, også trenger vi så mange nye unge usikre for å få en kombinasjon som gir den største genetiske fremgangen for rasen som helhet. Det er jo sånn vi må tenke på hest også.

Vangen advarer mot at faren for overforbruk er enda større på hest, fordi hver og en løper etter den samme stjernen. Og det er derfor avlsplaner for hest også inneholder kvoter for hvor mange hopper en hingst kan få per år, selv om det er få avlsforbund som håndhever det.

– Det er vanlig for traver med slike kvoter på antall bedekninger og det er jo fordi at en ikke skal få overforbruk. Jeg er nesten litt forbauset over at en ikke har diskutert dette mer i internasjonal ridehestavl. Men jeg leser det som at de foreløpig konkurrerer de mer enn de samarbeider i avlsforbundene på hest. De er liksom medlem av disse avlsorganisasjonene og alle skal være gode venner, men til syvende og sist er alle opptatt av å selge sine hester og sin genetikk også gir de litt blaffen i helheten.

Eventyrlig dansk fremgang
På dagens internasjonale marked har ikke den norske varmbloden særlig status enda, antagelig er det få faktisk som vet at den eksisterer. Hva er det så våre naboland har gjort annerledes for å få det til?

– For det første så har de en helt annen størrelse på avlen. De har dessuten hver sine styrker. Svenskenes styrke er oppkoblingen mot forskning og systemer, databaser og avlsverdier. Svensk Varmblod var blant de først i Europa som rangerte hingstene etter avlsverdier basert på sporten kontra resultater fra kvalitetsbedømmelsen for avkommene. Mens Danmark er på mange måter de mest profesjonelle hestehandlerne og veldig flinke på avlsssamarbeid. Hingstekåringen i Herning har jo etter hvert blitt et mønster for Europa, forklarer Vangen.

Så mens svenskene har den lengste tradisjonen for organisert ridehestavl, har danskene hatt en brattere kurve på utviklingen.

– Vi må huske på at dansk ridehestavl på 60-tallet på mange måter var en blanding av hummer og kanari. Litt fredriksborger, litt kjørehester pluss at man importerte litt. Men man hadde ett utgangspunkt i en varmblodstypehest som vi aldri hadde i Norge. Det er derfor vi startet så langt bak. Svenskene hadde sin kavalerihest helt fra 1600-tallet, mens vi hadde bare kaldblodshester. Det er forskjellen.

Norsk kvalitetsavl
Men til tross for alt dette er Vangen tydelig på at det er ingen grunn til at vi ikke skulle kunne avle gode ridehester i Norge selv om vi har en liten populasjon. Igjen drar han paralleller til annen husdyravl.

– Vi er på eksportmarkedet for norske storfegener og norske grisegener fordi vi har vært flinke til å drive avl, ikke fordi vi har så mange griser i forhold til Danmark. Men vi er altså attraktive på eksportmarkedet fordi vi har gjort en faglig og solid jobb med å få frem god genetikk. Det er på mange måter min vinkling på ridehestavl nå. Vi skal få til noe hvis vi gjør jobben skikkelig.

Men hvor ser han så for seg at utviklingen bør gå? I år tok Dansk Varmblod enda et skritt i retning av spesialisering slik trenden har vært i Europa, mens svenskene har holdt litt mer igjen.

– Jeg merker nok at jeg endrer meg litt jeg også. Jeg var lenge fan av allroundhesten gjennom at jeg mente at alle individer som skal kåres og premieres skal kunne yte i begge disipliner. Det var ut i fra det enkle poenget at de aller fleste avkommene skal brukes allround. Det reelle bruksområdet her i landet er en allroundhest. Du kan ikke på rideskoler og ridesentra i Norge operere med spesialhester i sprang og dressur. Ei heller vil hobbyrytterne stort sett ha økonomi til det. Det argumentet gjelder jo fortsatt, men jeg er kanskje mer ydmyk nå på å se det der med at en hver sport spesialiserer seg, og hvis du har som målsetting å bli god i sprang eller dressur så må du dyrke spesialbegavelsene til en viss grad.

– Hvis jeg da virkelig skal høre på de som argumenterer for spesialisering så ville jeg sagt at ja, men da får dere ta den helt ut også får dere søren meg gjøre det ordentlig da. Så må vi bestemme oss for om vi i vår populasjon skal avle spranghester eller dressurhester.

Et tredje poeng Vangen påpeker er at all ranking av hester i Europa viser at du også får noen bomskudd i forhold til hva vi forventer oss at hingstene skal avle av egenskaper.

– To klare eksempler er Briar i Sverige og Come Back II i Danmark som avler en god del spranghester, selv om begge to er internasjonale dressurhester selv.

Når det gjelder hva han ønsker for utviklingen i Norge på dette punktet vil han ikke være for bastant.

– Jeg synes det er et dilemma, og jeg synes vi skal for så vidt skynde oss langsomt fordi vi fortsatt er en liten startnasjon. Men jeg er ikke bastant på det. Jeg føler at det er en mer politisk sak for avlsforbundet.

Og selv her i Norge har det skjedd endringer de siste årene mer i retning av spesialisering.

– De norske hingstene går jo nå også gjennom kåringen ettersom hva de har blitt meldt på som, men avkommene blir jo allround, de aller aller fleste, sier Vangen.

Prestasjonshest eller hobbyhest?
Men la oss gå tilbake til selve avlsmålet et øyeblikk. For der står det vitterlig at vi ønsker oss en hest som kan prestere på aller høyeste nivå. Men når vi avler mot prestasjon på dette nivået så kommer det ofte også en del andre egenskaper som ikke er like lette å håndtere.

– Det er jo et tilleggspoeng i seg selv. Det er to egenskapsgrupper som jeg med en gang tenker på og det er for det første størrelsen. Vi avler 170 cm høye hester og hvis vi skal ha et market hos hvermannsen for Norsk Varmblod så skal vi betjene det store ungdomssegmentet av jenter. Hvis disse jentene ikke vil ha Norsk Varmblods ridehest fordi de er for store så har vi tapt et stort marked til andre raser. Og det andre er selvsagt temperamentet. Det er jo ikke tvil om at skal du avle en internasjonal dressurhest i dag så er det moderne ballerinaer som har sitt temperament med seg. Det er hovedbildet, selv om det finnes unntak. Det hører med i hele sporten, som spranghestens eksplosjonsevne i sprangøyeblikket. Det henger så åpenbart sammen med temperament, sier Vangen.

– Hestene skal selges og de skal brukes, og ikke bare av toppryttere. Noen avfeier dette med det vanlige argumentet at vi får frem noen gode hester, mens det er mange hester som ikke egner seg for toppsporten og kan være egnet for rideskoler. Men i snitt så blir de nå større og større og mer og mer følsomme i temperamentet.

Samarbeid
Tilbake på Gardermoen har Vangen begynt å nærme seg slutten på sitt innlegg. På lerretet på veggen lyser det en slide med overskriften Samarbeid, Samarbeid, Samarbeid.

Under er det listet 6 punkter han mener det trengs mer samarbeid på. Det er internt i det norske avlsmiljøet, mellom sporten og avlen, med forskningen, mellom NV og NHS, mellom NV og våre naboland og ikke minst internasjonalt. Nederst har han skrevet en aldri så liten advarsel:

Hvis ikke vi klarer dette kan et internasjonalt avlsforbund «komme og ta» oss.

Viktig skritt
Vangen kan også denne formiddagen avsløre at han endelig har fått til noe han har jobbet med lenge. Etter å ha søkt Forskningsrådet og Hestesenteret i flere år for å få til et forskningsprosjekt på ridehest uten hell har han nå fått en stipendiatstilling ved UMB som skal besettes til høsten.

– Da har vi en person til å jobbe med det området. Den som blir tilsatt i den stillingen skal jobbe med forskning og genetiske analyser, men også få til dataflyt og datasystemer slik at vi blir mer i takt med nabolandene våre og kan drive en bedre ridehestavl. Og det er første gang på mange år at vi har en stipendiat i hesteavl og det er første gang i Norge at vi har en som bare driver med ridehest, kan han stolt fortelle.

– Vi håper med stipendiatprosjektet at vi kan koble oss opp mot den europeiske jobbingen sånn at vi også er med i det gode selskap, og det vil igjen være med å øke anseelsen til NV tror jeg. Og det vil også føre til at kanskje færre blir kritiske, ikke fordi vi nødvendigvis havner noe høyere på rankingen, men fordi NV viser at de er proffere og på linje med de andre i Europa. Selv om vi kanskje ikke kan få den samme genetiske fremgangen i populasjonen så har vi jo god råd i Norge og kan jo importere gode hester. Vi har vært for lojale for lenge mot hesteavlen i Norge. Det har vært veldig konservativt. Men innen husdyravlen finnes det gode verktøy vi kan bruke for å få genetisk fremgang.

Så får professoren det som han vil, blir det fra høsten av sittende en stipendiat på UMB og legge grunnlaget for at også Norsk Varmblod skal kunne ta i bruk disse metodene. Det lover godt for fremtiden.