Norge ble for lite

Det har vært litt stille rundt den tidoble norgesmesteren i dressur etter at han flyttet til Sverige. To norgesmesterskap har kommet og gått uten mannen som dominerte norske dressurbaner i over et tiår. Det er nesten mistenkelig stille fra en mann som vi har blitt vant til at tar mye plass. Men så viser det seg altså at han har en plan. Selvfølgelig.

(Tønsberg) Det er midt i august i år og resten av dressurnorge er samlet i Kristiansand for årets NM. Men mens Ellen Birgitte Farbrot og CC Royal tar en forventet seier i en klasse med bare fem startende står Per Waaler og underviser i sitt gamle ridehus rett utenfor Tønsberg. Det er nå gått et par år siden han og kona Helen solgte Skauen Ridesenter og gjorde svensker av seg. Nå tar de kun turen opp fra Sør-Sverige for å gi helgekurs. Men de som frykter at Per har lagt konkurransestøvlene helt bort der nede i Småland kan nok ta det helt med ro. For i det samtalen dreier innpå OL i Beijing lyser han opp og begynner å snakke om hvor lyst han får til å starte internasjonalt på det nivået igjen.

Men tilbake til planen. Per Waaler har nemlig begynt med ridehestavl. Og når Per satser så gjør han det ikke halvveis. Norge var for lite, ja, selv Sverige ble for begrenset. Per så til Litauen og der – på andre siden av Østersjøen fant han det han lette etter. Et sted hvor det var mulig å drive oppdrett i større skala til en levelig penge.

Bare Revenge
De fleste som avler til seg selv starter kanskje med en hoppe. Familien Waaler startet med hingsten Løwenborgs Revenge. Så lånte de seg noen hopper og satte i gang med å bedekke med Revenge.

– Jeg vil heller ri på et Revenge-avkom. Jeg har sittet på mange av disse beste hingstene som er bruksprøvevinnere i Danmark og Sverige og det er ingen av disse jeg ville valgt, ikke engang som en vallak ridehest. De har ikke de kvalitetene som jeg ser etter. De er kanskje nydelige på utstilling og kanskje moderne og ekteriøret er hvor fint som helst, men det spiller liksom ingen rolle for meg.

Det har nå gått nesten syv år siden han og Per Gustav Løwenborg gikk sammen om å skaffe seg hingsten etter Bellini med Any Question som morfar. Ifølge Per var det da mange i heste-Norge som spurte seg hvorfor valget falt på Revenge.

– Hvis du ser på Revenge som fireåring var det mange lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt den, men som fem- og seksåring var det noen som begynte å klø seg litt i hodet og lure på hvor den kom fra. Som Grand Prix-hest måpte de. Og det er liksom det som er viktig. Ridbarheten og at den rørelsen hesten har er noe du kan bruke. Om hesten beveger seg stort og ute av balanse kan du aldri bruke det til noe, sier Per med overbevisning. Men han innrømmer så at han ikke er helt uinteressert i gangarter allikevel.

– I utgangspunket ville jeg nok ikke kjøpt Revenge som føll. For han har ikke den type gang som gjør at du tenker wow når han er løs, sier Per, som altså kjøpte han allikevel.

Så hva ser egentlig Norges mest profilerte dressurrytter etter i en potensiell avlshest?

– Jeg er kun ute etter de trekkene som jeg trenger på banen. Og når det gjelder Revenge så er han den mest ridbare hesten som finnes. Han fikk 10 i ridbarhet på bruksprøven på Starum. Det er fortjent, for han er bare super. Han har den unike evnen at han er best når det gjelder. Det er veldig kjekt. Med Fortune var det bare totalt omvendt, sier Per om sin andre Grand Prix-partner gjennom mange år.

For Revenge gjorde det godt etter hvert som han ble litt eldre. Som femåring vant han Breedersfinalen i dressur og Per deltok i Unghest-VM med ham både som fem- og seksåring. Men tross de gode karakterene fra bruksprøven i 2002 (?) og lovordene fra sin rytter, har ikke Revenge mer enn tre avkom i Norge. Ifølge Per er hovedgrunnen at han kun har vært tilgjengelig med frossensæd.

– Han er såpass klønete at han skadet seg sånn på bukken, så vi har ikke villet. Men vi har tappet ham tre ganger, og han har supergod sædkvalitet. Det ga over 60 strå per sprang og de fleste hoppene har tatt seg på ett strå. Så vi har fortsatt så det holder.

Den perfekte hest
Men alle som har holdt på aktivt med hest, og kanskje særlig avl, vet at alle hester har sterke og svake sider. Og selv Per kan innrømme at Revenge ikke er helt perfekt allikevel.

– Han har vel en ting som kunne være negativt, og det er det at han er veldig sent utviklet, men jeg har god tid så det er ikke noe problem for meg. Jeg trenger ikke å selge hestene når de er tre år gamle. Han er vel dessuten regnet for å være litt lang i ryggen. Men Per legger fort til at ingen av føllene har blitt det, selv om mødrene har hatt litt lengre rygg – hvilket mange gode avlshopper har.

Fra den første årgangen fra Litauen har familien Waaler kun en hest. Han er fire år gammel, og er ifølge den stolte oppdretter til gjengjeld meget spesiell.

– Sweet Revenge er det første avkommet vi har etter Revenge. Vi lånte hoppa av en elev som tilbød oss å trene den mot å få et føll. Hoppa var etter Helenikos og helsøster til en hest jeg hadde som døde. Han er ridd i litt over to måneder nå og ser ut som om han er klar til å gå til stevne allerede. Moren er en litt sånn hissigpropp, men på den har Revenge slått gjennom helt fantastisk med sitt temperament. Første gangen vi hoppet den så den ut som den hadde gjort det hele sitt liv, skryter Per.

– Vi krangler om hvem som skal ha han, skyter Helen inn med et smil.

– Han er nok litt liten for meg dessverre, så han blir nok for Helen eller Lotte å ri, sier Per med dårlig skjult skuffelse i stemmen. Men den forsvinner fort, for familien Waaler har mange nye spennende hester på gang.

Prosjekt Litauen
For familien Waaler reiste nemlig like godt til Litauen. Og der på den andre siden av Østersjøen fant de en hittil så godt som uoppdaget og utappet hestekilde for de fleste av oss – Den Litauenske Trakehneren.

– Blodlinjene på de hoppene vi har kjøpt der borte er i hovedsak Litauenske Trakehnere. Vi har også kjøpt en latvisk hannoveraner. Det er deres egen avl som er urgammel, forklarer Per. Enten er han tankeleser eller så er han kanskje vant til å møte litt skeptiske reaksjoner på denne beskrivelsen, for før journalisten får fullført assosiasjonen til hårete, litt staute baltiske urhester legger han til:

– De er vakre langbente hester, selv om de i Litauen ikke har fulgt samme motene som de tyske trakehnerne, sier han med overbevisning og bringer straks tankene tilbake til den type hester vi er vant til at hevder seg rundt om på dressurbanene i verden.

– Men de ikke gått i samme fellen som de gjorde i Tyskland en stund med å få nydelige hester som de ikke kan gjøre noe med. Vår tanke hele tiden med Litauen er at alle store avlsforbund i verden har toppryttere som viser frem sine hester og promoterer deres avl, mens i Litauen har de ingen. Det finnes hester over hele verden som er gode. Du ser at når Isabell Werth vinner på Grand Prix-nivå med Sao Paulo, som jo var helt sprangavlet, så viser det hvor sjanseartet avl er, forklarer Per før han kommer med en uttalelse som antakelig vil få hårene til å reise seg på ryggen til mange avlsinteresserte rundt omkring.

– Det spiller ingen rolle hvem moren eller faren er, men det er hva de gir som er viktig. Det kan være forskjellig fra hest til hest ettersom hvem som er dominant i hvilke gener. Så egentlig kan du ha like god sjanse på å avle tilfeldig på tusen hester og se hva som kommer ut, for én gang kan du ha veldig god hoppe og ikke så god hingst og det blir bra, og motsatt.

Men selv med litauenske priser er det en urealistisk størrelsesorden å eksperimentere med. Selv for en visjonær som Per. Han har derfor valgt en litt annen fremgangsmåte.

– Jeg håper at uansett hvilken kombinasjon som slår gjennom av mor og far, så får vi noe vi vil ha fordi vi har vært så selektive med hoppene. Vi har kjøpt hopper som er fine nok til at vi kan ville beholde dem selv som potensielle Grand Prix-hester. De fleste er kjøpt som åringer og så kommer vi til å sette mesteparten med føll når de er tre. Det er best økonomi i det. Hvis de ikke tar seg så tar vi de hjem og rir de til. Slik unngår vi at de bare går tomme.

Dermed endte altså familien opp med å kjøpe en del hopper i Litauen. Men de tok de ikke med seg hjem til sitt nye hjemland Sverige. Neida, Per ordnet seg like så godt med en base der borte.

Hva er en god hoppe?
Men hva er det da disse litauenske hoppene har som gjør at Per tror de kan gå helt til toppen?

– Det viktigste er hvordan de bruker seg, bakbena. Det vet jeg fra ridningen. En hest som ikke har den rette bakbensaktiviteten kommer du ikke langt med. Man må ikke avle på en hoppe med mindre man vet at den gir av seg selv. En må vite at hoppa er god nok, det holder ikke å begrunne avl med at hoppa er halt. Det koster så mye å få de frem. En kan ikke regne med å få føll hvert år heller, så de tomme årene må også med i regnestykket.

Per ser for seg at det ideelle er å få seks til åtte avkom hvert år. Helen vil heller at de skal lete etter ferdiglagde hester, så de har endt opp med en kombinasjon.

– De to aller beste vi har er begge hopper. De er to nå. Vi skulle egentlig ønske at de fikk føll før vi begynte å trene de, men de er gode nok til at de kan gå Unghest-VM, så vi har bestemt oss for å ikke gjøre det. Nå kan de jo gå et år etter på nasjonalt nivå når de har fått føll, men jeg tror ikke det går i VM. Hadde de det, så skulle vi gitt dem et år til, men de er så gode at vi nok tar de tilbake neste sommer for å starte treningen. De er bare knallgode begge to, og skulle vi funnet hester i det kaliberet noe annet sted i verden så hadde det ikke gått økonomisk, sier Per.

Norsk avl
Men hva tror han skal til i Norge for at det skal bli litt mer fart over avlen?

– Jeg tror det går på samarbeid blant genuint avlsinteresserte. De må prøve å få til større investeringer i hopper. Gjerne ved å dele prisen med folk som er interessert i hestene. Hvis avlerne og rytterne deler på investeringene har man råd til å satse mer. Ikke bare bruke firkantmerkede hopper, som ikke kan gjøre noe annet. Helen og jeg er begge interessert i ridehopper som konkurransehopper, det er kanskje ikke alle som er det. Vårt mål med ridningen er å komme overens med hesten og lage et samarbeid. Gode sprangryttere sier at en god hoppe er bedre enn noe annet, og det tror jeg er det samme for dressur. Man må bare ikke ha en måte å ri på hvor man prøver å dominere dem, for det nytter ikke. Det er mer interessant og utfordrende sånn sett. Men hvis man kan bruke den treårsregelen, åpner det opp for masse hvor man f. eks kan gjøre det sånn at ryttere og avlere går sammen om en hest, med et føll først for avleren – også ett til på slutten av karrieren hvor rytteren har ridd den i mellomtiden. Og det gjør at rytterne kan få bedre kapasitet på hestene en de normalt ville.

Avler til seg selv
Hovedtanken bak litauenprosjektet er å avle til eget bruk. Så langt har familien en del toåringer og to føll fra i år, pluss Sweet Revenge. Håpet er å få så mange som fem eller seks føll i året. Og såpass må det kanskje være for å beholde familiefreden med tre aktive ryttere i familien. Så langt i år er fire hopper drektige.

– Det er langt frem, men så gøy. Jeg allerede blitt tilbudt penger på et av avkommene våre, men da ville jeg bare beholde den enda mer, ler Per, som allikevel ikke utelukker at det kan bli mer salg etter hvert som stallen fylles opp. Det er bare ikke så lett når man avler med hjertet.

– Jeg tror jo alltid godt om mine egne hester og ser ikke feilene. Med de hoppene jeg har kjøpt og ikke kjenner blir det litt mer objektivt. Men med de jeg allerede eier velger jeg definitivt å se det gode. Lille Reka er jeg helt betatt av, sier Per om hoppeføllet etter Revenge og Helens hoppe Egge’s Lanja som ble født i juli.

Men Reka må nok vente noen år før hun får vist hva hun er god for. Per Waaler har nemlig aldri tatt et føll til utstilling og kommer nok heller aldri til å gjøre det. Til det er det for personlig.

– Sannsynligvis hadde jeg blitt så sur på dommerne hvis de kritiserte min hest at jeg aldri ville snakket med dem igjen, ler Per.

2 Comments on Norge ble for lite

Legg inn en kommentar